NESTEN LANDSFADER:  På sine eldre dager framstår Kåre Willoch som et slags norsk ikon, en samlende vismann med lang erfaring og dype refleksjoner. Foto: Halvor Solhjem Njerve / Dagbladet
NESTEN LANDSFADER: På sine eldre dager framstår Kåre Willoch som et slags norsk ikon, en samlende vismann med lang erfaring og dype refleksjoner. Foto: Halvor Solhjem Njerve / DagbladetVis mer

Willochs skjeve verden

Kåre Willoch har levert et festskrift til Høyre og seg selv. Oppgaven er løst ved bruk av stram historisk regi og blått blekk.

Kommentar

I god fart mot sitt nittiende år er Kåre Willoch i ferd med å bli en norsk landsfader. Han omtales og mottas med respekt i alle politiske leire. Respekten er ikke av det utvendige slaget. Willoch blir lyttet til. En sentral grunn til dette er at han ikke lenger oppfattes som en høyrepolitisk fløyfigur. På sine eldre dager framstår Kåre Willoch som et slags norsk ikon, en samlende vismann med lang erfaring og dype refleksjoner. At han selv elsker denne rollen er det ingen tvil om. Nå har Willoch gitt ytterligere et bidrag til forståelsen av sitt ettermæle og sitt selvbilde i ei ny bok. Den har den krevende tittelen «Strid og samarbeid mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk fra 1814 til i går».

Forståelsen av Kåre Willoch som tverrpolitisk landsfader er problematisk. Dels bygger den på hans tydelige brudd med høyresidens syn på Israel og konfliktene i Midtøsten. Dels på at han stadig stiller krav om en renslig kapitalisme. I tillegg kommer at han som statsminister fikk gjennomført en rekke populære reformer (f.eks. opphevelsen av kringkastingsmonopolet og innføring av liberale åpningstider i varehandelen). Forestillingen om Willochs radikalisering på eldre dager er likevel en myte. Det har han selv uttalt seg bekreftende om. Willoch er heller ikke blitt mer lyttende, undrende, selvkritisk eller visjonær. Mest dekkende er nok denne uttalelsen: «Mine meninger har nok endret seg, men ikke det faktum at jeg har rett.» (Kilde: Wikiquote).

Willochs siste bok er skrevet av en dedikert høyremann på et tydelig oppdrag. Det oppdraget er krevende inntil det svimlende. Willoch vil vise at norsk politikk siden Eidsvoll er en reise der høyresiden har tuktet venstresiden til moderasjon. Ikke minst hevder han at reformene som ligger til grunn for velferdsstaten (med få unntak) er initiert eller skapt av høyresiden (der han inkluderer Venstre når det passer). For å få til dette må Willoch foreta en nøye redigert utvelgelse av historiske hendelser og fakta. Han må forstørre og forminske etter egen målestokk, skape sin egen, skjeve verden. Således legger han stor vekt på at den første sosiale trygdeordningen ble vedtatt i 1894 etter forslag fra Emil Stangs høyreregjering. Han viser til at den borgerlige Borten-regjeringen innførte folketrygden, men toner ned at forarbeidet var gjort av en Ap-regjering. De fleste andre velferdsreformer har Høyre gitt viktige bidrag til, får vi vite. Willoch farer derimot lett over at Høyre stemte mot alminnelig stemmerett for menn i 1898. Motsetningene mellom embetsmenn og bønder på 1800-tallet nevnes knapt, og høyresiden var ikke mot parlamentarismen fordi det ville svekke embetsmannsstaten. Nei, det var fordi reformen ikke var komplett nok. For øvrig ble blandingsøkonomien oppfunnet av høyreregimet til Fredrik Stang. Og slik fortsetter det.

I stedet for et mer tilbakelent og selvkritisk blikk på Høyre, insisterer Willoch på å presse de fleste hendelser inn i sitt skjema. F.eks. framstiller han Høyre som et helstøpt liberalt parti, mens historien viser at det var en koalisjon av mange strømninger, også dypt reaksjonære. Dette overmotet er både unødvendig og lite troverdig. I dag er det også betydelig enighet blant historikerne om at velferdsstaten er skapt av bidrag fra flere politiske leire. Gjennomføringen av Hovedavtalen i 1935 er et talende eksempel. Mowinckels Venstre-regjering var operativt viktig, men det var høyresidens arbeidsgivere og arbeiderbevegelsens LO som gjennom avtalen skapte en modell som virker til denne dag.

Samtidig er det ingen tvil om at reformpresset i det norske samfunnet (og gjennomføringen) i all hovedsak kom fra Venstre og deretter fra Arbeiderpartiet. Høyre stemte for en god del av velferdsreformene, men det gir ikke partiet noe eierskap til dem. VGs politiske redaktør Olav Versto var den som i sin tid sa dette tydeligst: «Høyre har gått inn for velferdsstaten motvillig, baklengs og på krykker».

På ett sentralt område har Kåre Willoch utvilsomt rett. Det er hevet over tvil at Arbeiderpartiet de siste tjue åra har omfavnet høyresidens tro på markedsøkonomien. Men selv her burde Kåre Willoch ta på seg filttøflene når han vandrer inn i historien. I sine eldre år er han nærmest blitt kapitalens tempelrenser, en som refser uvettig grådighet og kortsiktig profittjakt. Da bør det ikke glemmes at det var Willoch-regjeringen som på begynnelsen av 80-tallet fyrte opp under jappetida og det påfølgende bankkrakket. En slik framstilling vil landsfaderen avvise. Han vil ikke ha flekker på sitt ettermæle. Men ingen er så ren. Kåre Willoch vil vokse på å opptre som en rausere og mer selvkritisk politiker.