Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Willy Pedersen og Alnæs-saken

DET ER MED

forundring jeg registrerer professor Willy Pedersens posisjon som rettferdighetens fanebærer i den nylig gjenoppståtte Alnæs-saken. Uten å ta stilling til Pedersens påstander om at Karsten Alnæs har plagiert hans bok «Bittersøtt», vil jeg gjerne henlede oppmerksomheten til en liknende sak, med mindre proporsjoner, delvis de samme aktører, og med en ganske

annen retorikk. Ikke bare har Willy Pedersen tidligere vist seg svært liberal med hensyn til de fenomener han her anerkjenner som plagiat, han har også proklamert slike grep som forutsetning for den aktivitet Karsten Alnæs og han selv bedriver - litterær meningsproduksjon.

Den 13/12 2002 trykket Morgenbladet artikkelen Alle elsker Eminem, signert undertegnede. Den 5/4 2003 trykket Dagbladet Magasinet artikkelen Hvit Neger Skittent Speil, signert Willy Pedersen. Her er noen eksempler fra disse

MOE: Under Art-Deco overskrifter i Salon og The New Yorker er Eminem blitt intellektuelt ikon, et skittent speil for det kulturkåte Amerikas ekspansive egenanalyse.»

PEDERSEN: I sofistikerte tidsskrifter som The New Yorker og Village Voice har Eminem blitt intellektuelt ikon», fordi han skal være «et skittent speil for vår tid»

MOE: Tok du etter dette artisten Eminem for den reaksjonære tølperen han lånte stemmen sin til, var du sannsynligvis en reaksjonær tølper selv. I hvert fall var du ikke særlig belest. Og konfrontert med slike beskyldninger var det kanskje like greit å la seg fornærme.

PEDERSEN: Forstår du ikke at hans reaksjonære oppgulp ikke skal tas for pålydende, er du antakeligvis selv reaksjonær. Da denne tolkningen var etablert, forstummet kritikken fra de intellektuelle.

Og så videre.

I kronikken «The Willy P. Review»(Morgenbladet 25/4 2003) presenterer undertegnede disse og andre eksempler på sammenfall mellom Pedersens artikler og min egen, publisert fire måneder før.

Det interessante her er imidlertid ikke mine anklager, men Willy Pedersens svar på dem.Dette ble trykket i Morgenbladet under overskriften «bøffa skillza dine Jon/Jay?» den 2/5 2003.

Her er et utdrag.

«DU VIL SE AT

tanke- og tolkningsmønstre brer seg. (...) Kanskje rasker vi med oss en metafor som klinger godt. Kanskje ser vi et blekt avtrykk av en tanke vi selv har formulert i en annens tekst. Sånn er det, og sånn bør det være. Tidvis er avtrykket for sterkt, og noen nærmer seg en grense, hvor opphavsrett og eiendom blir tema. Sorry, Jon/Jay. (...) Men her er jeg flere mil fra den grensa.»

At Pedersen benekter at han har lånt mine poenger får stå på ham selv. Men så vidt jeg kan se er den største forskjellen på Karsten Alnæs' tekstlån og Willy Pedersen at Alnæs om enn mangelfullt faktisk refererer, mens Pedersen bedyrer sin rett til ikke å gjøre det. Om Willy Pedersen i dette tilfellet er flere mil fra grensa til plagiat, er nok ikke Karsten Alnæs så mye nærmere den samme.

Eller kanskje Willy Pedersen opererer med flytende grenser, alt ettersom hvem det er som plagieres og hvem som plagierer?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media