Willy tar bølgen

Willy Marhaug og Poor Rich Ones ble aldri en del av bergensbølgen, til tross for at de var med å skape den. Men det er ikke for seint.

  • Les anmeldelsen av William Huts siste CD Toget har gått for det kritikerroste Poor Rich Ones, som kastet inn håndkleet for to år siden. Men opp av ruinene stiger Willy Marhaug med artistnavnet William Hut, og han akter å surfe på den bergensbølgen han dro i gang for ti år siden.

    Bandslitasje


    - Jeg tenker ikke så mye på det som var, bortsett fra at jeg er veldig stolt av Poor Rich Ones. Vi strevde med å nå ut til folk. Sånn sett var bandet aldri noen suksess. Etter ti år var det naturlig å gi seg. For at det ikke skal virke så brutalt, sier vi at bandet er lagt på is, sier Marhaug.

    Bandslitasjen ble for stor. Arbeidsinnsatsen og ambisjonsnivået blant gutta var høyst variabel. Koner og etter hvert barn gjorde det vanskelig å holde sammen.

    På tampen av Por Rich Ones-periden ga Marhaug ut sin solodebut, «Road Star Doolittle».

    - Den ble til innimellom alt annet, men jeg anser «Versus The End Of Fashion Park» som min egentlige debut.

    Soft og snilt


    Marhaug mener at her lever låtene mer sitt egentlige liv, uten påvirkning av et band som arrangerer og kler dem opp i en drakt som kanskje ikke er like naturlig.

    - Låtene på plata er mer uberørte, de får lov til være mer som de ble laget. Som soloartist er jeg mer popete, uttrykket er softet og gitarene snillere.

    - Utfordringen for meg er å skape magi med enkle virkemidler.

    Marhaugs musikk og stemme er tidligere blitt sammenliknet med Radiohead og R.E.M./Michael Stipe. På «Versus The End Of Fashion Park» er det lett bisarre Radiohead-aspektet borte, mens R.E.M.-linken er tydelig.

    - De viktigste bandene for meg er The Clash, The Cure og R.E.M. Det kan vel forklare noe.

HATTEN AV FOR HUT: William Hut dyrker melankoli og og vakker tristesse.