Wilson Phillips

Betimelig og superglossy comeback i disse vestkystpoptider.

CD: Relanseringen av dattersupergruppa Wilson Phillips er fascinerende i all sin erkeamerikanskhet. Carnie Wilson - hun mørke runde - slanket seg 70 kilo etter en gastrisk bypassoperasjon - naturligvis utført på «Ekstrem forvandling»-vis på tv. Hun ser nå ut som hun nye blonde. Og når de først skal gjøre comeback, tolv år etter sin siste plate, skjer det med ei slags konseptcoverplate om California. I praksis er Wilson Phillips anno 2004 en glossy produsert vestkystvariant av Dixie Chicks. På harmonisk vis synger de sanger av fedrene sine (to Brian Wilson-låter, én av John Phillips), Jackson Browne, Joni Mitchell, Neil Young, Eagles, Linda Ronstadt og Fleetwood Mac, og sangene leveres glanset og ferdigformatert for kommersielle amerikansk radiostasjoner.

Så er spørsmålet om dette er musikk med naturlig brunfarge eller fake tan : tja, på den ene siden er det et gjennomgående smakfullt utvalg låter, sunget av jenter som kan synge. Selv i sine beste øyeblikk er de langt unna «å gjøre sangene til sine egne», som «Idol»-juryen pleide å si, men i Eagles' «Already Gone» , Lindsey Buckinghams «Go Your Own Way» og Jackson Brownes «Doctor My Eyes» byr jentene på trivelig «peaceful easy feeling»-voksenpop med sand i skoene og vind i håret. Og duetten med Brian Wilson på «In My Room» er nå søt, da. På den annen side er det en ekkel eim av karaokebar over allerede ihjelspilte «You're No Good» , de overharmoniserer Youngbloods' «Get Together» , og den fæle versjonen av «Turn! Turn! Turn!» fortjener å bli buret inne på livstid.

Litt overskyet vær i Los Angeles-området, altså, med muligheter for sol i løpet av dagen.