Wilsons drømspel

STOCKHOLM (Dagbladet): På Stockholm Stadsteaters store scene går en teaterforestilling jeg ikke ville unngått dersom jeg var på førjulstur til Sveriges hovedstad. Det er August Strindbergs «Ett Drömspel». Denne drømmen og marerittet i omtumlede bilder der alt blir mulig og sannsynlig. Den handler om guden Indras datter, som reiser til jorda for å se hvordan menneskene har det. Hun opplever at det er synd på menneskene, fordi menneskene lider. Det er vanskelig å være menneske. Det vanskeligste er å gjøre andre ondt. Det tvinges man til om man vil overleve som menneske, erfarer hun.

  • Oppsetningen er iscenesatt av amerikanske Robert Wilson. Designer, arkitekt, regissør, billedkunstner, lyssetter og koreograf med verden som nedslagsfelt. Kort sagt en teatrets allkunstner som skaper sin egen enhet av tekst, musikk, bevegelser og lys. Han er blant annet opphavsmannen til den nyskapende musikalen «Black Rider», som har gått på Det Norske Teatret i høst.
  • Det er ikke ofte man ser et teaterspråk som Wilsons i Skandinavia. Fra første øyeblikk utforsker han stykkets muligheter, og skaper sine egne lynskarpe bilder av Strindbergs stoff. Ordene blir underordnet, for Wilson er bevegelsene, stemningene, visualiteten og kroppen det egentlige.
  • Så er det da også en oppsetning hvor bildene blir magiske, og gir gjenskinnet av en mytisk dimensjon. Kritthvite håndverkere i langsomme, stiliserte bevegelser åpner forestillingen idet Indras datter (Jessica Liedberg) stiger ned. Gjennom hele forestillingen er det noe fjernt og asiatisk over henne. Bevegelsene er milde som i japansk teater, ordene få, kroppen beveger seg som i ritualer, som i japansk dans.
  • Det er scener som er forbløffende. Ett sted støter gudedatteren på menn i dress som melker hvite kuer i naturtro størrelse. Scenen er preget av stumfilmkomikk med outrerte lyder og fordreining av skuespillernes stemmer over lydanlegget. Gjennomgående er bildet av det lidende barnet og et stort fotografi av et hus i Texas med et hvitt stakittgjerde foran. Det er utvilsomt en av Wilsons egne barndomserindringer, og langsomt gjør han Strindbergs drømmebrokker til sine egne. Nettopp dét er også kjennetegnet på store regissører: teksten som lutres og forløses fullkomment i et annet kunstnersinn.