«Winx Club» er ren pastellporno

Som å drukne i smeltet marshmallow.

||| FILM: «Og nå ber jeg avgangselevene ta på seg vokterkappene», sier rektor.
«Det er på tide å oppnå evig harmoni. Disse vakre smykkeskrinene inneholder nøkkelen til harmonien».

Se, der er en setning du neppe har hørt før. Men slik er det de går rundt og småprater på alveskolen Alfea, der prinsessefeen Bloom - dagens ungpiker nøyer seg ikke med å være bare prinsesser - og de fem venninnene hennes er elever.

Når de ikke snakker babyspråk med de magiske kjæledyrene sine, skifter fra den ene rosa kjolen til den andre, eller tar imot komplimenter fra sine hårfagre kjærester, hender det de tar seg tid til å redde verden. Å se animasjonsfilmen «Winx Club» er som å drukne i smeltet marshmallow.

Bisarr handlingFilmen Winx Club henvender seg til et eksklusivt publikum: Nemlig jentene som har fulgt den skamløst suksessrike italienske tv-serien, spilt spillene og kjøpt dukkene.

Ingen andre vil ha forutsetninger for å forstå den bisarre handlingen, der feene må oppsøke et gammelt slott, og et magisk bibliotek, og en mystisk grotte, alt med lange navn som høres ut som noe Try reklamebyrå kunne tryllet opp til relanseringen av Jernbaneverket. Eller noe.

 Og så er det noen foreldre som må finnes og noen hekser som må bekjempes.

Fjollete franchiseAt småjenter iblant forelsker seg i fjollete franchiser der store kjoler og små pelsdyr står sentralt, er knapt noe nytt, eller noen grunn til oppstandelse.

Foreldre får bare bite tennene sammen og tenke på noe hyggelig når dvd'en settes på for syttifjerde gang.

Det som derimot kunne kalt på en viss berettiget vrede, om de hadde orket, er at absolutt alt ved «Winx Club» ser ut som om det koster 19,90 på Nille. Kjolene til prinsessene ser billige ut. Håret deres ser ut som om det er stappet fullt av extensions fra Glitter.

PlastikkfølelseSangene i filmen har ingen tatt seg bryet med å oversette og spille inn på norsk. Overflatene i filmen har ingenting av strukturene og detaljene enhver animasjonsfilm i 2010 med respekt for seg selv bør ha.

Ansiktene til jentene har nesten ikke mimikk og ligner plastikkdukkene de italienske produsentene utvilsomt håper å selge millioner av. Og fistelreplikkene de arme norske skuespillerne, blant dem Paul-Ottar Haga, Anders Baasmo Christiansen og Siri Nilsen, blir tvunget til å lire av seg, er en språklig variant av negler over en tavle.

«Winx Club» er white trash-tremenningen til Harry Potter på date med Lady Lovely Locks, på kjøpesenteret. Og den har ingenting på kino å gjøre.