Witoszeks korstog

Fra den polske ettpartistaten bak jernteppet under sovjetisk dominans, har Nina Witoszek kommet til Norge. Med seg har hun et tankesett der sosialisme er synonymt med diktatur, der opposisjon mot USAs utenrikspolitikk tilsvarer hat mot Amerika og der toleranse og solidaritet er godtroende idioti.

I sin kronikk, «Arven etter 68-erne», dikter hun opp absurde beskyldninger mot den nåværende norske venstresiden og sensurerer bort høyresidens bidrag til det forrige århundrets diktaturer og blodsutgytelser. Slik bidrar hun til å holde liv i det konservative dogmet om demokrati og markedsøkonomi som to størrelser uløselig knyttet til hverandre.

Med kategorier som «barnerumpevenstre» og «horevenstre» er det fristende å trekke på smilebåndet over Witoszeks analyse. Witoszek har gjort det til sitt kjennemerke å be om «en ny moderne venstreside, som Norge sårt trenger», og på sitt beste framstår raljeringen hennes som en slags kjærlig omgang juling – man tukter den man elsker – velment og rettferdig.

Men det er noe falskt over måten Witoszek posisjonerer seg. For vi som definerer oss til venstre for nyliberalismen, enten hun kaller oss Dag Solstadene, horevenstre eller barnerumpene, er alle tilhengere av «machodespoter» og diktatorer. Og hva verre er: Vi er «mennesker som har oppnådd frihet og velstand», men «arbeider aktivt med å ødelegge begge to», som hun sa det i en tidligere kronikk. Når Witoszek forferdes over at 68-erne, riktignok etter å ha avsverget tidligere opprørske idealer, i dag har gode jobber og behandles som om de var vanlige borgere, er det inkvisitoren som taler, ikke den konstruktive kritikeren.

Når Witoszek påstår at venstresiden har «beundret alle moderne tyranner […] muligens med unntak av Hitler», er det vanskelig å ta henne seriøst. Denne hodeløse beskyldningen har tre mulige tolkninger: Enten mener Witoszek at Spania og Portugals eneherskere Franco og Salazar, samt Pinochet, Vidal, Strössner, Batista, Somoza og de andre fascistdiktatorene som med hard hånd og hundretusener av menneskeliv på samvittigheten hersket i Latin-Amerika på 60- 70- og 80-tallet, ble støttet av den norske venstresiden. Eller så har hun glemt at disse eksisterte og dermed uforvarende kommet til å forfalske bort halvparten av verdens nyere diktaturhistorie. Den siste mulige fortolkningen er at Witoszek, i likhet med Margaret Thatcher og store deler av Vestens «stuereine» høyreside, ikke kaller denne gruppen diktatorer, men frihetskjempere.

Frihetskjempere som riktignok myrdet, torturerte og sensurerte, men med det noble mål å beskytte folket mot seg selv og, i de latinamerikanske tilfellene, å fri kontinentet med verdens største levekårsforskjeller fra sosialismen. Mens de to første fortolkningene impliserer en form for historieforfalskning som grenser mot galskap, er det å støtte fascistdiktatorer en ærlig sak så lenge man er åpen om det. Men det er lite forenlig med Witoszeks påståtte venstreverdier. Witoszek har blitt premiert med Fritt Ords pris og spaltekilometer som få andre i norsk presse for sitt «meningers mot», så det bør ikke være for mye å forlange at hun toner flagg her.

Det er nok å lese en historiebok på ungdomsskolenivå for å vite at militærkupp og diktaturer har blitt gjennomført både i sosialismen og det frie markedets navn. Men det er én stor forskjell. Mens Øst-Europas ettpartistater for evig og alltid skal klistres til alle som ikke bøyer seg for det frie marked, skal vi glemme at Milton Friedman og de såkalte Chicago Boys fikk gjøre Sør-Amerika til laboratorium for nyliberal økonomi i ly av blodige, men markedsvennlige militærdiktaturer.

Ingen må i dag svare for tonnene med bomber, napalm og agent orange som ble helt over sivilbefolkningen i Vietnam, Laos og Kambodsja av vår nærmeste allierte. Derfor kan markedspredikantene, fra Frp til høyresiden i Ap, forføre velgerne med veibygging, kontantstøtte og barnehager, mens sosialister må bruke sine sekunder i rampelyset på å avsverge Pol Pot og Kim Il Sung.

Witoszeks korstog mot venstresiden er slik sett i beste fall irrelevant fordi hun argumenterer mot en venstreside som ikke eksisterer. Witoszek ønsker å overbevise oss om at det bare er sosialismen som har blod på hendene, men det kollektive hukommelsestapet som ligger til grunn for denne myten, er allerede framskredent. Og til tross for at dagens radikale er antiautoritære, og i flere tiår har vært langt mer fiendtlig til østblokksosialismen enn til den anglosaksiske turbokapitalismen med sine imperialistiske eksesser ifra Vietnam til Latin-Amerika, er vi allerede stigmatisert.

I dag er venstresiden så traumatisert av støtten noen svært få individer ga til Pol Pot og Stalin på 70-tallet at man knapt våger seg på noen internasjonal solidaritet i det hele tatt. Og mens Aftenposten jublet uhemmet over militærkuppet mot Venezuelas valgte president Hugo Chávez, som Witoszek uten det minste belegg kaller «machodespot», er det bare noen få pipestemmer fra venstresiden som hever seg for å forsvare latinamerikanernes rett til å velge venstreorienterte regjeringer på tross av at Bush-administrasjonen har innlemmet dem i «ondskapens akse».

I verste fall bidrar trekker Witoszeks raljering i retning av en fattigere samfunnsdebatt. Når hun presterer å påstå at den norske venstresidens kamp for større sosial rettferdighet, har «gulag» som konsekvens, er det å regne med at de fleste gjennomskuer dette som vås og fantasi, men det er også et tydelig tegn på at ting alltids kan bli verre. Nina Witoszek har lyktes i å selge seg inn som «et friskt innslag» i norsk offentlighet. Mye av årsaken ligger i den til tider komiske hungeren nordmenn har etter å bli omtalt i den store verden. Som forsker, «fascinert» av nordmenn og norsk kultur, profitterer hun på den samme godviljen som blir utenlandske b-kjendiser avbildet med lusekofte til del. Vi er ikke vant til å bli eksotisert av omverdenen, og langt mindre av et popintellektuelt fenomen som Witoszek. Det er kanskje herlig freskt at hun kaller den norske venstresiden for horer og barnerumper, men verken dette, eller hennes fortid fra baksiden av jernteppet, bør frita henne fra et minstekrav til redelighet når hun i beste McCarthy-stil stempler oss som diktatorelskende idioter, i full sving med å undergrave nasjonens frihet og velstand.