Wittgensteins ukjente dagbok

I 1993 dukket et ukjent manuskript av filosofen Ludwig Wittgenstein opp. Det var en dagbok, skrevet i Cambridge og Skjolden i Norge, med tanker rundt filosofi som aktivitet, religion og etikk, musikk og litteratur og kjærlighet.

Nå kommer boka «Den ukjente dagboken» på norsk. Det er den første oversettelsen, men utgivelser på 10- 12 andre språk er på vei.

- «Den ukjente dagboken» kan fungere som en introduksjon og en døråpner til Wittgensteins filosofi og tanker, sier oversetteren Knut Olav Åmås.

Åmås tok sin hovedoppgave i filosofi på Wittgenstein, har oversatt ham tidligere («Filosofi og kultur») og har tidligere gitt ut «Det stille alvoret», en bok om Wittgensteins mange opphold i Norge i årene fra 1913 til 1950. I ei lita hytte i Skjolden på Vestlandet satt Wittgenstein og tenkte og skrev. Men ved siden av sine kjente skrifter skrev han altså også en dagbok. Da Wittgenstein døde ga søsteren dagboka til hans gode venn, skolelæreren Rudolf Koder. Hos ham ble boka liggende ulest på kistebunnen til han døde førti år seinere.

- Dette er en privat dagbok, er det rimelig å anta at Wittgenstein ønsket den utgitt?

- I alt Wittgenstein skrev ligger det en bevissthet om at noen også skal lese. Han var nærmest patologisk opptatt av sitt ettermæle. Jeg tror ikke det hadde plaget ham at dagboka nå blir utgitt.

- Selv om han skrev den til dels i kode?

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det var en enkel kode han brukte. Han snudde alfabetet, slik at de siste bokstavene ble de første og omvendt. I originalmanuset kan man se at han i starten bokstaverte ordene, men etter som han ble vant til koden, skrev han flytende med et baklengs alfabet.

- Hva nytt bringer dagboka?

- Den viser sammenhengen mellom Wittgensteins tenkning og den kultur han vokste opp i. Musikk betydde mye for ham, religion også. Og det er få steder Wittgenstein har sagt så mye om kristendom, forelskelse og kjærlighet som her.

- Spilte han selv musikk?

- Klarinett. Men smaken var konservativ. Ny musikk interesserte ham ikke, han stoppet ved Brahms. «Allerede hos Brahms kan man høre lyden av maskiner,» sa han. I litteraturen var han opptatt av Tolstoj, Dostojevskij og Ibsen - modernismen brydde han seg ikke med. Jeg tror det har sammenheng med hans tendens til å se på seg selv som et romantisk geni - han identifiserte seg med fortidas idealer. Ellers leste han detektivromaner, og var opptatt av westernfilmer.

- Selvbebreidelsene går igjen i dagboka?

- Ja. Han anklaget seg selv for mye. Han fikk det blant annet for seg at han skulle ha gitt seg ut som fjerdedels jøde, når han var av trekvart jødisk avstamning - og sendte ut en form for bekjennelse til omgangskretsen om dette. Men ingen kunne huske at han noensinne skulle ha gitt inntrykk av noe slikt.

I dagboka diskuterer også Wittgenstein sine følelser for andre. Han var ekstremt krevende i forhold til sine nærmeste.

Det virker som han prøvde å forandre dem, forme dem i sitt bilde. Han visste han kunne være en besværlig person. Hans norske venn Knut Erik Tranøy siterer ham på at «det er bare to eller tre av mine studenter jeg kan si jeg ikke vet at jeg har gjort noen skade».

- Hvorfor valgte Wittgenstein i perioder å arbeide som folkeskolelærer eller portør på sykehus?

- Wittgenstein kunne aldri være fagfilosof. I dagboka beskriver han seg som endestasjonen for den vesterlandske filosofi. I dagboka skriver han at han står i samme forhold til filosofene som bibliotekbrennerne i Alexandria sto i til biblioteket. Han ville ikke bygge filosofiske systemer, han fant dette uinteressant og unødvendig. Han forholdt seg til språkfilosofien, problemene knyttet til hvorvidt og hvordan vi er i stand til å forstå hverandre. Hans filosofi sto nærmere litteraturen og kunsten enn vitenskapen, den var et spørsmål om stil, holdning og metode.

- Selv om han var opptatt av etikk, engasjerte han seg ikke i mellomkrigstidas politikk?

- Nei. Wittgenstein var opptatt av individer, ikke samfunn. I 1935 dro han til Russland for å få seg jobb på fabrikk. Han kalte Stalin-Sovjet et «ordnet samfunn», og ønsket et enklere samfunn. Men kommunistene ville bare tilby ham stilling som professor i filosofi, og da valgte han å dra hjem.