Wolfowitz: Hva bør Norge gjøre?

DET ER NÅ klart at Paul Wolfowitz er President Bush sin nominerte som ny president i Verdensbanken. Dette har vakt sterke reaksjoner, ikke bare fra frivillige organisasjoner, men også fra andre vestlige regjeringer. Sveriges Minister for Utviklingssamarbeid, Carin Jæmtin har uttrykt bekymring over nominasjonen, og Tyskland, Frankrike og Nederland har alle utrykt skepsis. Selv Tony Blair nøler med å støtte valget. Norske myndigheter har imidlertid så langt ikke sagt klart ifra hva de mener om saken. Wolfowitz har en ganske annen bakgrunn enn de fleste av sine forgjengere. Han har brukt mesteparten av sin politiske- og akademiske karriere på sikkerhetspolitikk, og mangler bakgrunn fra utvikling og finans. Han er en politisk hauk, men også en «idealist» med sterk vilje til å utbre amerikanske verdier i resten av verden.

Verdensbanken er en stor organisasjon som ikke endres over natten med et lederskifte. Vi kan likevel regne med tre konsekvenser av valget. For det første vil krefter innad i banken som ønsker å dreie banken mer i retning av å ta høyde for politisk deltakelse, menneskerettigheter, sosiale ulikheter og et styrket fattigdomsfokus, bli svekket. Dette vil også svekke Norges muligheter for å oppnå sine mål i banken.

FOR DET ANDRE vil bankens strategier for å legitimere sin politikk bli satt på en prøve. Verdensbanken har i sin konstitusjon en klar begrensing i form av at den skal være en apolitisk institusjon. Banken har likevel aldri har vært apolitisk, men viktige grep er tatt for å prøve å «avpolitisere» bankens praksis. Verdensbanken har lang tradisjon for å stille krav til låntakerland om at de må gjennomføre økonomiske reformer, men disse er legitimert ved å vise til økonomiske modeller som peker på at de bidrar til utviklingseffektivitet og eventuelt fattigdomsreduksjon. De senere årene har man også stilt krav om reformer av styresettet, men da har man formulert det med tekniske begreper innenfor rammen av «godt styresett» for å unngå konflikter med Verdensbankens apolitiske konstitusjon. Dersom Wolfowitz fortsetter sin «idealistiske» linje som president i Verdensbanken, vil denne strategien komme til kort. Det er ikke usannsynlig at Wolfowitz vil gå enda lenger med krav til styresett som betingelser for lån i Verdensbanken. Dette vil kunne sette Bankens strategier for å legitimere sin i bunn og grunn politiske aktivitet på en stor prøve.

FOR DET TREDJE vil bankens strategier for å «styrke nasjonalt eierskap» til utviklingsstrategier støttet av banken svekkes. Ved å ha en president som er så tett knyttet til Bush-administrasjonens politiske prosjekt, vil det bli vanskelig å argumentere for at banken er et felles, multilateralt instrument for å drive fattigdomsbekjempelse og støtte de fattige landenes egne utviklingsstrategier. I de neste dagene vil Wolfowitz prøve å overbevise Europeerne om sine kvalifikasjoner for stillingen før saken skal opp i styret i Banken. Styret er ikke forpliktet til å godta nominasjonen. Det er tradisjon for at Europa nominerer kandidaten til presidentvervet i IMF og at USA gjør det samme i Verdensbanken. Men USA la ned veto mot den tyske kandidaten til presidentvervet i IMF i fjor, og europeerne kan nå, hvis de ønsker, gjøre det samme i Verdensbanken.

Norge har en svært liten andel i Verdensbanken, og dermed en liten prosent av stemmene i styret. Norge deler en plass i styret med de andre skandinaviske og de baltiske landene. Imidlertid har Norge også en viss innflytelse igjennom andre utviklings-relaterte allianser, særlig den såkalte «Utstein gruppen» og gruppen av «likesinnede land». Vi oppfordrer norske myndigheter til snarest å gå sammen med sine likesinnede i å legge press på USA slik at man komme frem til en ny kandidat til presidentvervet.