Wonderboy åpner Vinduet

Som ny redaktør av det litterære tidsskriftet Vinduet går «Wonderboy»-forfatter Henrik H. Langeland ned temmelig mange tusen i opplag. Men det er helt greit for ham.

I morgen lanseres årets første utgave av Vinduet. Meldingen om et nytt nummer av det litterære tidsskriftet i dets 59. år, er vanligvis ikke egnet til å framkalle større rystelser i det norske folk.

SLIK ER DET nok også denne gangen. Men med Henrik H. Langeland som ny sjefkost i binderiet er det i alle fall større interesse enn vanlig er. Mannen som feide inn i bestselgermarkedet med «Wonderboy» i 2002, med over 60 000 solgte i Norge og med oversettelser i Sverige, Danmark, Tyskland og Russland, har nå valgt enn langt smalere sti.

-  Du har altså funnet bestselgerkoden - men velger heller en redaktørgjerning som gir deg et opplag på 3500. Hva er det du holder på med egentlig?

-  He-he. Jeg er ikke så opptatt av bare opplag. Og redaktørjobben i Vinduet er kanskje ikke så inntektsbringende. Men jeg er svært fornøyd med å få gjøre dette, sier Langeland.

Han trer med sitt første nummer inn i en lang og ærverdig redaktørrekke, som på så mange vis har preget norsk litteraturhistorie. Vinduet ble stiftet av Nic. Stang i 1947, som ville at tidsskriftet skulle være et ... vindu mot verden. Langeland har bladd seg gjennom årgang etter årgang for å komme inn i tidsskriftets historie og sjel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Har du oppdaget noen «feil» ved tidsskriftet?

-  Vet ikke om jeg vil si feil. Det jeg har oppdaget er hvor forskjellig «Vinduet» har valgt å være opp gjennom åra. Her har det vært radikale forandringer både i form og innhold. Personlig synes jeg Vinduet fungerer best når innholdet har vært allment tilgjengelig. Det har i og for seg vært bra når de har tatt opp i seg avantgardistiske retninger. Men å eksperimentere for eksperimentets skyld har jeg aldri vært noen tilhenger av. Vi har en rik undergrunnsflora representert ved blant andre Vagant som kan ta seg av litterære ablegøyene. De vil gjøre slikt mye bedre. Men for min egen del ... det er mulig jeg begynner å bli gammel, men jeg foretrekker altså litteratur som virkelig har noe å melde innholdsmessig.

REDAKTØR LANGELAND har uttalt at han vil «favne vidt og dypt» i sin gjerning i sin foreløpig tre år lange tjeneste Vinduet.

I VINDUSPOSTEN: Henrik Langeland tok over som redaktør i tidsskriftet Vinduet i oktober. Nå foreligger det første nummeret under hans ledelse. Foto: Truls Brekke
I VINDUSPOSTEN: Henrik Langeland tok over som redaktør i tidsskriftet Vinduet i oktober. Nå foreligger det første nummeret under hans ledelse. Foto: Truls Brekke Vis mer

-  Vinduet har til tider vært Norges viktigste og mest sentrale litterære tidsskrift. Vår posisjon skal brukes til å speile det litterære mangfoldet. Jeg er lei av at man i den litterære verdenen har vært ekstremt opptatt av å forklare kategorier av typen høy/lav, bredde/smalt og masse/elite. Den litterære virkeligheten representerer et utrolig større mangfold enn hva en slik forflatning tilsier. Jeg er opptatt av kvalitet uansett sjanger.

-  Men er ikke en programerklæring om å «favne bredt og dypt» noe defensivt? En uttalelse for å sikre deg mot kritikk?

-  Jeg vil si det er et ganske greit og legitimt utgangspunkt. Min intensjon er å skape et tilgjengelig tidsskrift for den vanlige, oppegående bokleseren i Norge, legge opp til en bredere anlagt folkelesning. Så får jeg bare si at det er bare å lese Vinduet. Det er innholdet, og ikke programerklæringer, som betyr noe.

-  Det er blitt hevdet at konkurrenter som Samtiden og Prosa har bidratt til en tabloidisering av tidsskriftssjangeren. Du var også i redaksjonsrådet til Samtiden i tre år. Kan det i så fall bli en liknende retning for Vinduet?

-  Jeg er ikke helt med på den påstanden. Jeg tror ikke personfokusering behøver å skygge for saksforhold. Heller tvert om. Det kan føre til et bedre utgangspunkt for en debatt. Østrem/Ørstavik-saken er et godt eksempel på det. Og det har alltid vært slik at personfokusering har preget den offentlige debatten, fra Holbergs tid og vel så det.

SELV FIKK LANGELAND personfokusering så det holdt i forbindelse med «Wonderboy». Han er lykkelig over at han ikke er i avisene hver dag lenger.

-  Det var året jeg ble 15 år eldre, sier han om oppstyret rundt boka.

Han vrir seg på stolen og vegrer seg mot å snakke om sine personlige opplevelser. Det var jo Vinduet han skulle snakke om her.

-  Jeg lærte i alle fall at det er stor forskjell mellom berømmelse og anerkjennelse. På mange måter er berømmelse som et Janus-ansikt: både forlokkende og forferdende. Det finnes mennesker som trives med berømmelse. Jeg er definitivt en av dem som ikke gjør det. Jeg vil fortsette å skrive bøker og vil gjerne nå ut til mange mennesker. Men jeg har lært meg forskjellen på å være et kjent navn og et kjent ansikt. Der ligger det en stor forskjell. Men berømmelsens fenomenologi fascinerer meg. Det kunne vært gøy å skrive ei bok om det en gang. Mange tror at berømmelse bare er overflatisk. Men sannheten er jo at den stikker dypt, utrolig dypt, for dem det angår. Det preger hele deres tilværelse. Egentlig er det moderne samfunnet helt utenkelig uten berømmelse, mener Henrik Langeland.