Woody Allens siste er ikke hans beste

Selv ikke «Seinfeld»-skaperen drar det hele i land.

FILM: Da Woody Allen (73) og Larry David (62) fant hverandre og ble enige om å lage «Whatever Works», var det som om det var skrevet i stjernene.

De er to tidvis geniale representanter for den mørke og eksistensielle jødiske humoren, to artister som knapt lar noen anledning gå fra seg til å utlevere og parodiere sine egne nevroser og sine egne innbilte sykdommer, David som produsent og manusforfatter for «Seinfeld» og «Curb Your Enthusiasm», der han også spilte hovedrollen, og Allen i sin perlerad av filmer.

Dessverre er det jo slik at minus og minus blir pluss, og to store personligheter i samme båt kan gjøre dem vinglete snarere enn stø. «Whatever Works» er solid, men føles støl.

Svartsynte menn
Etter en europeisk lystreise som blant annet har brakt oss den sylskarpe «Match Point» fra England og den boblende «Vicky Cristina Barcelona» fra Spania, vender Allen tilbake til New York i «Whatever Works».

I årets film henter han også fram igjen temaer han har vært opptatt av i filmer som «Hannah and her Sisters» og «Mighty Aphrodite»: Møtet mellom de svartsynte mennene somstirrer ut i universet og ikke finner noen mening, og kvinnene som forsøker å redde dem fra seg selv.

Optimisme og pessimisme
I dette tilfellet dreier det seg om Boris Yellnikov (Larry David), en svoren pessimist med et sterkt behov for å utbasunere, høylytt og hyppig, akkurat hvor mye av en jammerdal verden er.

En kveld støter han på den unge Melody (Evan Rachel Wood) en eplekinnet sørstatsdronning fra Mississippi som synes han er intet mindre enn et geni. De to gifter seg, men invaderes i tur og orden av Melodys sjokkerte foreldre som på sin side også må finne balansen mellom optimisme og pessimisme, mellom stabile sørstatsverdier og det flyktige og befriende livet i storbyen.

Dessverre blottstiller «Whatever Works» Larry Davids svakheter som skuespiller. Han får ikke Allens sarkastiske haranger til å lette, og blir fullstendig parkert av Evan Rachel Wood, i sin beste rolle hittil, og Patricia Clarkson som Melodys mor.

De spiller mor og datter med en ukuelig energi, og det er jo litt fint at den innbitt New York-intellektuelle Allen lar de to kvinnene være langt mer åpne overfor nye måter å se livet på enn hans eget alter ego, den fatalistiske Boris.

Sprettent
Som vanlig skriver Allen smarte og spretne dialoger, og betrakter menneskenes forviklinger med munter-vemodig distanse. Men «Whatever Works» går opp litt for lett.

Og hovedpersonene finner en fred som virker litt for lettkjøpt. Det er som om Allen gir oss en vei ut av mørket som han ikke selv helt tror på.

Antakelig sitter han fremdeles og ser ut i mørket og lurer på hva som er vitsen, om ikke han er for travel med å gruble over om den siste føflekken kan være ondartet.