IKON: Det er ingen grunn til å holde igjen på karakteristikkene. Han er en av tidenes største regissører, og et ikon, skriver Dagbladets kulturredaktør om Woody Allen. Foto: Ap
IKON: Det er ingen grunn til å holde igjen på karakteristikkene. Han er en av tidenes største regissører, og et ikon, skriver Dagbladets kulturredaktør om Woody Allen. Foto: ApVis mer

Woody Allens uvirkelighet

Det er meningsløst å la overgrepsanklagene mot Woody Allen farge oppfatningen av filmene hans, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Hvilken film av Woody Allen er din favoritt? Spørsmålet åpner teksten til regissørens datter som i helga ble publisert i en blogg hos New York Times. For min egen del kunne jeg svart en hel rekke. Alle hans filmer har en eller annen kvalitet. Alt fra små, rare historier i merkelige, men presise rammer - til ambisiøse dramaer. Fra det litt merkelige Larry David-samarbeidet i «Whatever Works» til epokegjørende filmer som «Annie Hall» og «Manhattan». Spennvidden og mangfoldigheten er forbløffende, og hans evne til å lage filmer av Oscar-materiale i en alder av 78 forteller sitt om hvilken uvanlig kilde han er til original historiefortelling.

Det er ingen grunn til å holde igjen på karakteristikkene. Han er en av tidenes største regissører, og et ikon. Den nevrotiske, morsomme, intellektuelle New York-jøden er ikke en stereotypi, det er Woody Allen. Og om det er blitt sjablong, kunne man ikke funnet noen bedre til å utvikle rollen enn nettopp han.

Alt dette ligger nå i potten, etter at Dylan Farrow, Woody Allens adoptivdatter fra forholdet med Mia Farrow, i gruvekkende detalj for første gang forteller om det påståtte overgrepet mot henne da hun var sju år. «Han tok hånden min, og leide meg opp på det mørke, trange loftet i andre etasje. Han ba meg legge meg på magen og leke med min brors elektriske togsett. Så angrep han meg seksuelt». Teksten er så direkte og sterk at det er vanskelig å tenke noe annet enn «slik var det». Det går dessverre ikke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I et sterkt forsvarsskrift publisert på nettstedet The Daily Beast, skrevet av produsent og regissør (og Allen-bekjentskapet) Robert B. Weide - plukkes hele den utrolige historien om Woody Allen og familien Farrow fra hverandre. Det gjøres såpass grundig og dokumenterbart at det er vanskelig å hevde etterpå at Dylan Farrows beretning i dag er den fulle og hele sannheten. Han viser blant annet til en rapport fra legen som ledet undersøkelsene for å få klarhet i overgrepspåstandene. Som konkluderer med at de tror historien til Dylan «skyldes et følelsesmessig forvirret barn, eller at moren har coachet henne. Sannsynligvis begge deler.» Her er vi inne på betent område. Særlig siden Allen får kraftig refs i barnefordelingssaken mellom Allen og Farrow fra 1993: Han blir av dommeren karakterisert som en «selvopptatt, upålitelig og ufølsom far», som fortsetter med å understreke at selv om legerapporten ikke fant bevis for overgrep var «Allens oppførsel overfor Dylan høyst upassende».

Hva, og hvem, skal man tro?

Overgrepssaken i seg selv kom aldri for retten, fordi statsadvokaten - og Mia Farrow selv - ville spare jenta for belastningen. Dermed kan vi ikke vite. Forklaringene og dokumentene spriker i flere retninger. Sannheten kommer ikke for en dag 20 år etter, i alle fall ikke på en slik måte at offentligheten kan konkludere.

Folk tenker naturligvis sitt, akkurat som de tenker sitt om at Woody Allen ble sammen med adoptivdatteren til Mia Farrow, Soon-Yi Previn. Selv om det skjedde etter at Soon-Yi var myndig, og selv om de to - eller Woody Allen og Mia Farrow for den del - aldri bodde under samme tak. Det er likevel ikke grunnlag godt nok for å avfeie mannen som moralsk korrupt. Det er i alle fall urimelig å hevde at vi må se kunstnerskapet hans i et annet lys, slik Farrow-familien legger opp til i sin omkamp om sannheten.

Woody Allens sære personlighet og skrudde livsvalg er, så langt det går av å dokumentere, godt innenfor grensene. Det er dessuten ikke apologetisk å si at vi må tåle moralske avvik hos kunstnere - så lenge umoral ser ut til å være temmelig jevnt fordelt i befolkningen. Alle har sine hemmeligheter.

Å heve fanen og begynne å snakke om kunstnermyten har kanskje ikke noe for seg, men det er neppe slik at kunst bare skal skapes av de rene og ranke. Som smører matpakke og aldri glemmer en barnebursdag (Ingmar Bergman hadde visstnok ikke engang særlig oversikt over sine egne barns fødselsdager). Å nekte å sette seg for å se en film av Roman Polanski fordi han rømte fra en overgrepsdom i 1977, er et pussig standpunkt. Vi leser Hamsuns bøker selv om han skrev Hitlers nekrolog.

Hvis det er noe disse skandaliserte kunstnerne virkelig minner oss på, er det at et menneske er mer enn resultatet av et sett med handlinger. Og i Woody Allens tilfelle: særlig hvis de strengt tatt må betraktes som påstander.