Woody som seg selv

Ikke så mye nytt om Woody Allen i Barbara Kopples dokumentar om ham, men alle som fra før er betatt av denne særegne plante i amerikansk film vil få bekreftet sin kjærlighet til ham.

Kopple tar oss bokstavelig talt med på tur, en underholdende reise med Woody og jazzbandet hans rundt i Europa. Han tar sin klarinett og New Orleans-jazzen meget alvorlig, ser vi i filmen - bemerkelsesverdig nærgående for en mann som sjelden har sluppet media tett innpå seg.

Allensk replikk

Vi farter fra Paris til Madrid, til Roma, London og flere andre byer, hvor Kopples kameraer følger den lille filmskaperen i konsertsaler, bak scenen, med publikum, venner og ikke minst den akk så omtalte kjæresten Soon Yi Previn - «den notorisk berømte Soon,» som Woody en gang kaller henne vennlig sarkastisk. Replikken er typisk allensk, han byr på et stort antall av dem, og iblant arter dokumentaren seg som en av Allens filmer. Du lurer på om du ser den virkelige Woody Allen, eller om Woody spiller Woody. Han ter seg like nevrotisk og ironisk som i spillefilmer. For Allen er for eksempel en gondoltur i Venezia ikke først og fremst romantisk, men «den beste måten å oppnå maksimum stress på.»

Lun humor

Over hele Europa følges mannen av publikum som var han en rockestjerne, og mens han er vennlig elskverdig i møter med folk, beklager han seg tidvis på bakrommet over all publisiteten. I stil med objektet har Kopples film en lun, humoristisk tone tvers igjennom, med atskillig komikk - som når Allen og Soon går seg vill i en av de utallige luksussuitene. Hun tar for øvrig ikke fem øre for å belære ham litt om sosial omgang, og til Woodys smule irritasjon synes hun heller ikke det er flaut at hun ikke har sett hans berømte film «Annie Hall».

Ingen Allen uten New York, hvor dokumentaren slutter med et ellevilt møte med mannens foreldre. Et høydepunkt i denne hyggelige og sympatiske filmen. Den er så sympatisk at den kunne vært en PR-film for en mann som har vært i hardt vær flere ganger de siste åra.