Words, words, swords

NÅR HALVOR FINESS

Tretvoll stiller spørsmålet om det er radikalt å være verdikonservativ i Dagbladet (14.7) tar han opp tråden i en stadig tilbakevendende debatt. Tretvolls påpekning av enkelte åndshøvdingers tilflukt i konservatismen er betimelig, men krever mer konkretisering.

Både i Tretvolls eget innlegg og hos hans polemiske motstandere, slik han siterer dem, er det mye god begrepssortering, samtidig som man i mindre grad klarer å formidle hvorvidt noe faktisk står på spill i debatten om konservatisme og radikalisme, og eventuelt hva.

NETTOPP FORDI

debatten ikke går mellom åpenbare meningsmotstandere, men derimot langs fronter som er langt mer subtile, sammensatte og nyanserike, krever diskusjonen mer substans enn det et knippe kulturpolitiske og ideologiske bindestreksord kan bringe til torvs. Hvis ord som «nyliberalisme», «kulturradikalisme» og «konservatisme» skal fyke gjennom luften uten å suppleres av konkrete stridspunkter, kan debatten bli vag og forbindelsen til reelle samfunnsforhold vil tilsløres.

Håpet må være at eventuelle svar til Tretvoll tør å bevege seg ned på bakkenivå. Er det for eksempel i spørsmål om røyke/alkohol- og pornografilovgivning, konkurranseutsetting, fjernsynsreklame, kontanstøtte, Kvalitetsreform, bokbransjeavtale, realityserier, plastisk kirurgi, innvandring eller Fuck the Forest-stunt at konservatisme-/radikalisme-debattantene strides? Konkretiseringer av denne typen er nødvendig i en fornyet debatt om hva som skal forsvares og hva som skal bekjempes.

FOR UTEN SLIKE

konkretiseringer, hvem er da Fru Verdikonservatisme og Herr Kulturradikalisme, annet enn sjablonaktige figuerer fra en debatt tiden har løpt fra, velegnet til ordrik arenafekting som bevis på intellektuell tyngde og fantasirikdom, men langt fra opplysende i spørsmålet om hva som faktisk skiller de ulike frontene på den norske, intellektuelle venstresiden.