WOW! Spæjsa borteseier!

Etter 27 år utgir Axel Jensen romanen «Lul», oppfølgeren til «Epp» (1965), Norges første tilløp til moderne science fiction-roman (to år foran Bing & Bringsværd). Vi er mange som aldri har gitt opp å vente.

«Epp» karakteriserte Jensen selv som «Beckett-figurer» overført til science fiction; en olding i Lyn Gordon-miljø». Mottakelsen av boka var overveldende, også internasjonalt. Men «Epp» var samtidig Jensens veritable harakiri som borgerskapets yndling. Oslo-vestkantens eksotiske enfante terrible, en status han først og fremst oppnådde med de underholdende og pirrende romanene «Line» (1957) og «Joakim» (1961).

«Lul» minner oss om flere sider ved Jensens formidable språktalent. For det første ligger bokas språk i forlengelsen av de minneverdige sjargong-replikkene blant 50-tallets ungdom i «Line». For det andre hører vi et ekko av den svingende ordgleden fra Jensens oversettelse av Henry Millers «Krepsens vendekrets» (som enkelte mener er enda frodigere enn Millers original). For det tredje er hovedpersonen Lul naboen til Epp i boligblokka på planeten Oblidor. Men menneskelig sett har hun bare ensomheten til felles med ham.

Epp

Epp holder seg stort sett inne i leilighet 1411, sammen med sin kjøttende plante Ili. I to setninger dukker han opp i fortellingen til Lul, da han uforvarende åpner døra mens hun står i korridoren. «Epp, oldtaimer'n i den morkne slåbrokken mysa ut. Men da han fikk se meg, spratt'n tilbake i ungkarslukta igjen. Som en strikkball.»

Dermed får du en smakebit av språket i denne boka, som er Luls egen, muntlige jeg-fortelling. Og hvem er Lul? Hun er en ung jente, flyktning til Oblidor med romskip etter den store krigen i Huristan, der hun er vokst opp. Oppveksten har ikke vært nådig. Lul har måttet livnære seg som best hun kan, først og fremst som prostituert. «Natta er bare et eneste langt knull med en masse fremmede folk».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Luls bok

Lul ser mye på TV. En dag mens hun «flippa mellom kanala og småjokka med velgertasta» havnet hun tilfeldigvis på KulSat, en kanal der man annonserer det nærmeste du kommer en Brage-pris i storbyen Råtten Løkk City. En litterær konkurranse som får Lul til å gå i gang med fortellingen om seg selv, og som det heter på KulSat (referert av Lul: «…utvikle talenter og ting. Fæsje feelingsa. Gå inn i sorgen. Takle deppen. Skjerpe huet. Og sette navn på fantasien som blei bura inn da vi var små.»

Fortellingen til Lul står aldri stille. Boka er full av handling fra første setning, spekket med hard kjærlighet og cyberpunkdrama, et rustent flipperspill som mikser Romantikk, Mad Max og tidlig Kurt Vonnegut jr. Har du sett filmen «Blade Runner» av Malinowski får du en fornemmelse av kulissene som uanstrengt, fargesterkt og dekadent blir manet fram av storyen. For den som er villig til å gå inn i Luls språk, tilfredsstiller hennes bidrag til KulSats litteraturpris ethvert krav til underholdning.

Gatas sjargong

Alt står og faller med språket, også Jensens overordnede poeng. Forholdet mellom språk og identitet. Luls språk er på samme tid begrenset og uttrykksfullt, stereotypt og saftig. Hun bruker gatas sjargong, en vill blanding av norsk ungdomsvokabular fra 50-tallet fram til i dag og et overveldende innslag av fornorskede anglisismer. Close up = klovsøpp, flash back = flæsjbakk, space = spæjs og så videre. Hennes metaforer og assosiasjoner er hentet fra Oblidors massekultur, TV, film (spenning/vold/porno), nyhetenes drama, drømmer skapt av media. Jensens bok kan godt ses som en popkunst- eller ræpp-variant av William Faulkners eksperimenter med å gjøre dialekter og sjargong til et litterært uttrykksmiddel.

Funker dette, unnskyld, fungerer dette språket? Slik jeg leser denne boka: Et JA som gir gjenklang i kosmos! Og som Jensen skriver i teksten (med et sitat av sci-fi-forfatteren Kilgore Trout): «Universet er et stort sted… Kanskje det største.» Lul uttrykker det slik: «Jeg føler meg like gammal som Mamma Spæjs. Og hun er skikkelig gammal.»

Det svinger

Med andre ord: Jeg synes det svinger heftig av denne boka. Luls språklige bestrebelser utvikler seg til et seriøst og til tider desperat forsøk på å finne seg selv en identitet gjennom språket, og skikkelig fart i sakene blir det mot slutten, når hun får hjelp av sin nabo Lem (etterfølgeren til den Lem lesere med god hukommelse husker fra «Epp»).

Hvis Axel Jensen-fans fra dikterens egen generasjon (i likhet med Epp) føler seg skremt av Lul og hennes ordbruk, bør de kjøpe denne boka til sine tenåringsbarn. Ungene vil bli forbløffet over hva «oldtaimeren» Jensen (60) kan få ut av et språk som i skremmende grad er en realitet allerede. Som Shakespeare hevdet: «The rest is silence». Eller for å si det med Lul: «Resten, Partner, står skrivd i stjernene.».