WTO-krise gir håp

WTO: Det er behov for store endringer av regelverket for internasjonal handel, men krisen i forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon må også sees på som en mulighet, mener artikkelforfatter Aksel Nærstad.

Det kinesiske skrifttegnet for krise er visstnok også tegnet for muligheter. Krisen i forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon, WTO, må også sees på som en mulighet. Det er behov for store endringer av regelverket for internasjonal handel. Den pågående forhandlingsrunden i WTO som ble startet under ministermøtet i Doha i 2001, fikk navnet «utviklingsrunden» ut ifra erkjennelsen av at gapet mellom de rikeste og fattigste hadde blitt enda større med økningen i den internasjonale handelen. Dessverre er det ikke blitt noen utviklingsrunde, men en runde for økt markedsadgang for de mektigste, slik bl.a. den indiske handelsministeren har uttrykt det.

FORSLAGENE I WTO som nå betegnes som realistiske alternativer, noe i nærheten av forslagene fra EU, USA eller G-20 gruppa med Brasil i spissen, vil alle føre til forverrede betingelser for de fattigste i utviklingslandene - det familiebaserte landbruket over hele verden, lokalt småskalafiske - og til økte miljøproblemer. De små forbedringene for de fattigste utviklingslandene som tilbys, er for smuler å regne, og forutsetter økt markedsadgang for storindustri og industrilandbruket. Ingen ny avtale er bedre enn de «realistiske», dårlige alternativene. Det vil ikke bli krise og kaos i verdenshandelen uten en ny avtale, for dagens WTO-avtale vil fortsatt gjelde. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har gjentatte ganger sagt at det er viktig med en ny WTO-avtale selv om den ikke blir slik en måtte ønske. Alternativet er så mye verre, mener han. USA og EU vil presse gjennom sine krav i avtaler med enkeltland og regioner. I WTO kan utviklingslandene stå samlet mot et slikt press. Støre har et viktig poeng. Samlet er utviklingslandene sterkere enn hver for seg. De mektigste landene, ikke minst USA og EU, men også Norge gjennom EFTA, driver imidlertid kontinuerlig forhandlinger med enkeltland og regioner parallelt med forhandlingene i WTO. Presset på de fattigste utviklingslandene er der kontinuerlig.Støre har invitert til høyttenkning om utenrikspolitikk og Norges rolle i verden. Bra! WTO-krisa gir muligheter for en ny kurs. Norge bør nå gå i spissen og alliere seg med utviklingslandene, spesielt de fattigste. Når det gjelder landbruket, vil G-10 som Norge er med i, fortsatt kunne være en viktig alliert. Internasjonal handel kan spille en viktig rolle i kampen mot fattigdom og miljøproblemer, for bedring av levekårene og sosial utjevning, men også ha akkurat de motsatte virkningene. Økt internasjonal handel kan derfor ikke være et mål i seg selv, men et middel til å nå politiske målsettinger. I stedet for en politikk der man godtar en ny og dårlig WTO-avtale, er det behov for å legge opp en strategi for en helt annen kurs i internasjonal handelspolitikk. Det må utformes en alternativ politikk til den markedsliberalistiske, som WTO-regelverket bygger på.Viktige deler av Soria Moria-erklæringen, kan være et godt utgangspunkt. Der sier regjeringen bl.a. at «WTO-avtaleverket ikke må ta fra fattige land styringsrett og virkemidler som har vært viktige for å utvikle vårt eget samfunn til et velferdssamfunn.» Nå er tiden inne til å fremme denne sterke programerklæring i WTO. I praksis må det bety at utviklingslandene ikke skal måtte senke tollsatser for landbruk, fiskeprodukter og industrivarer de selv ønsker å produsere, men tvert om kunne heve dem for å beskytte eget næringsliv inntil det eventuelt er sterkt nok til å konkurrere internasjonalt. Det må også bety også at de ikke skal være tvunget til å følge grunnprinsippene i WTO om lik behandling av alle land (bestelandsprinsippet), og om at utenlandske selskaper skal behandles minst like godt som nasjonale. Utviklingslandene må f.eks. ha lov til å følge den politikken Norge fulgte i oppbyggingen av oljesektoren på 1970-tallet. Forhandlingene om landbruket har alltid skapt de største problemene i WTO. Også her kan prinsippene fra Soria Moria-erklæringen danne utgangspunktet for en ny kurs. Regjeringens standpunkt er «at man i WTO-forhandlingene anerkjenner retten til produksjon av mat for egen befolkning». Den forsterker det for utviklingslandene ved å si at regjeringen vil \'bidra til å sikre fattige land tilstrekkelig politisk handlingsrom til å beskytte egen matproduksjon.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

HER ER ET innspill til hva regjeringen nå bør fremme i WTO: I erkjennelsen av den aktuelle krisa, og at den pågående forhandlingsrunden ikke er blitt noen utviklingsrunde, må det legges et nytt grunnlag for en ny WTO-avtale. Norge vil fremme følgende hovedelementer: I landbruket må det lages et prinsipielt skille mellom produksjon for nasjonalt konsum og produksjon for eksport. WTO-regelverket må kun gjelde varer som krysser landegrenser. Hvert land må selv kunne bestemme formene for og nivået på støtte og beskyttelse for bærekraftig landbruksproduksjon til nasjonalt forbruk. Samtidig må all både direkte og indirekte støtte til produksjon for eksport fjernes. De samme prinsippene må gjelde for fisk som for landbruksvarer.Utviklingsland må ha lov til å beholde og heve toll på industrivarer for å bygge opp og sikre eget næringsliv. Det må utarbeides egne regler for tollreduksjon i utviklingsland for industrivarer der landene har oppnådd et nivå der de kan konkurrere internasjonalt. Utviklingsland skal være unntatt for reglene om bestelandsvilkår og at utenlandske selskaper må ha minst like gode betingelser som nasjonale selskaper.

AVTALEN OM handelsrelaterte intellektuelle eiendomsrettigheter (TRIPS-avtalen) må reforhandles fra bunnen av. Patenter på levende organismer og livsviktige medisiner må fjernes. Teknologioverføring til utviklingsland må sikres bl.a. ved at patentenes løpetid reduseres drastisk, og at utviklingsland får rett til å ta i bruk patenter uten kostnader i oppbygging av egen industri fram til den blir internasjonalt konkurransedyktig. Alle krav til en kontinuerlig liberalisering av tjenestesektorer fjernes fra GATS-avtalen, og det understrekes at landene står fritt til å liberalisere handelen med tjenester eller ikke. Grunnleggende tjenester som undervisning, helse og omsorg, vann- og energiforsyning, skal ikke omhandles av GATS-avtalen, og det gjøres klart at avtalen ikke skal gjelde for tjenester i offentlig regi. Alle krav til utviklingsland i GATS-forhandlingene trekkes tilbake.Norge inviterer til en bred diskusjon om en ny internasjonal handelspolitikk for å bekjempe fattigdom, sikre miljøet, utvikle sosial likhet og velferd.