WWF i Afrika

I AFRIKA

har den koloniale vernepolitikken i grove trekk fortsatt fram til i dag. Dette liker ikke WWF at vi skriver om i vår kronikk den 30.8. I sitt svar den 12.9 anklager Martinussen og Hansson oss for ikke å ha «fulgt med i timen» angående endrede oppfatninger om naturvern og fattigdom de siste 15-20 årene. Vår argumentasjon avvises som «trivelig akademisk syssel» basert på «foreldede fordommer».

Gjennom forskning på trendsettende meningsdannelser om miljø og utvikling i mange år har vi selvfølgelig lagt merke til at lokalbefolkningen etter hvert har fått større oppmerksomhet, ikke minst i forhold til verneområder. Dette er imidlertid en endring som i stor grad har skjedd på det retoriske plan. Når det gjelder praktisk politikk er vinnerne og taperne ved etablering av verneområder de samme som de har vært siden kolonitiden. Lokalbefolkningen er fortsatt klare tapere, mens WWF er blant vinnerne, i selskap med naturfilmskapere og vestlige turister.

La oss gi et eksempel som nettopp involverer WWF. Sør-Afrikas nyeste nasjonalpark Namaqua National Park ble åpnet i 2002 etter initiativ fra WWF som også har bidratt med det meste av finansieringen. Parken har tilsynelatende ubegrenset med midler til å stadig kjøpe nye arealer som legges til parken. Denne prosessen konkurrerer ut den pågående jordreformen i området, fordi de rike naturvernerne er villige til å betale 50 % overpris på jorda for at den skal gå til vern i stedet for å bli omfordelt til de jordløse. I det siste er det satt opp et gjerde rundt parken. Nå skal «ville» dyr kjøpes på auksjon og fraktes inn. Gjerdet skaper samtidig en effektiv stengsel for å holde ute de lokale svarte sauebøndene.

JO DA,

i denne nasjonalparken er det selvfølgelig også på plass innslag av «lokal deltakelse», slik seg hør og bør innen dagens naturvern. I dette tilfellet har de lokale fått lov til å være med å sette opp gjerdet!

Vi forstår godt at WWF ønsker å avvise forskning og formidling om hvordan naturvern praktiseres i Afrika, og i stedet skyte løs med usakeligheter mot kritikerne. For afrikanske bønder som kjemper på eksistensminimum er imidlertid denne problematikken så viktig at den fortjener en seriøs behandling.