Wynn eller forsvinn

Alltid godt å høre en gammel helt i godt slag. Nå er Steve Wynn (43) bedre enn på år og dag.

CD: Litt retrospektiv oppsummering er på sin plass. Steve Wynn ledet en gang i de harde åttiåra The Dream Syndicate. Syndicate var spydspissen i vestkystens Paisley Underground- scene, hvor også comebackaktuelle The Bangles kom fra.

Kultfavoritter

Syndicate ble en stund nevnt i samme åndedrag som R.E.M. - som det neste store, amerikanske bandet - men det ble med nettopp «en stund». R.E.M. ble feite. Syndicate forble umiskjennelige kultfavoritter, selv om «The Days Of Wine And Roses» (1982) og «Medicine Show» (1984) fortsatt står som påler.

Syndicate ble oppløst etter «Ghost Stories» i 1988, og Steve Wynn bega seg ut i en solokarriere som gir nettopp det forslitte kultfavorittbegrepet dets egentlige innhold: «Static Transmission» er, avhengig av hvordan man teller, enten Wynns ellevte eller åttende soloalbum siden 1990, utgitt på nesten like mange forskjellige plateselskaper.

Men selv kulthelter må, for å forsvare sin status, lage bra plater. «Static Transmission» er det beste Steve Wynn har gjort siden «Dazzling Display» (1991) og «Fluorescent» (1994).

I en mer rettferdig verden hadde Wynn vært en av gudfarfigurene til «den nye rocken».

På låter som «Candy Machine» og «Amphetamine» forsvarer han sitt kandidatur med solide oppvisninger i ungdommelig og overmodig garasjerock hvor han høres ut som en kåt 23-åring.

Andre ganger, som på «The Ambassador Of Soul» og Lennon-pastisjen «What Comes After», er han en elskelig, aldrendre indierock-statsmann.

Det nytter

Begge deler gir fornyet tro på at det nytter å dyrke kulthelter i det lange løp. Plutselig er de bedre enn på år og dag.