Kinas lederskap

Xi Jinping er keiseren uten arvinger

Xi Jinping lovet «en stor foryngelse av den kinesiske nasjonen». I hans nyutnevnte innerste krets er alle over 60.

Kommentar

Da president Xi Jinping avslørte den hemmeligholdte kretsen av sju menn som skal utgjøre Kinas øverste lederskap de kommende fem år, ble det øyeblikkelig bemerket at de alle tilhører hans egen generasjon; de er mellom 60 og 67 år. Her er altså ingen «arving», ingen som er utpekt til å overta toppjobben i Kina og i Kommunistpartiet når Xi går av etter andre femårsperiode. Hvis han går av?

Det er tradisjon på partikongressens siste dag at et nytt lederskap skal introduseres som medlemmer i politbyråets faste – også kalt stående – komité. I 2007 presenterte daværende president Hu Jintao neste generasjons ledere, Xi Jinping og Li Keqiang, påtenkt som henholdsvis president og statsminister. I år, på den 19. partikongressens avslutning, kom det ut på podiet en rekke menn som alle når pensjonsalderen samtidig med Xi Jinping. Hva skjer så med kontinuiteten i Kinas ledelse?

Etter en del kaotiske lederskifter i kjølvannet av regimene til Mao Zedong og Deng Xiaoping har det vært sedvane i partiet at arverekkefølgen skal klargjøres i god tid. Derfor hadde det i år vært naturlig om et par kandidater i 50-årsalderen var blitt opphøyet til de innerste gemakker. Men ingen «foryngelse» har manifestert seg i Xi Jinpings hoff.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Kinas nasjonale grunnlov – som ikke må forveksles med partiets – heter det også at ingen kan sitte i mer enn to femårsperioder som president. Spekulasjonene, som har skutt fart i løpet av partikongressen, antyder at Xi planlegger å sitte lenger enn sin tilmålte tid. Kanskje ikke som president i navnet, men som partiformann, leder for militærkommisjonen og i realiteten Kinas egentlige makthaver.

«Xi Jinpings tanker om sosialisme med kinesiske særtrekk for en ny æra», er nå innskrevet i partiets grunnlov og den nye æraen er inntrådt. Det ble for eksempel demonstrert for utenlandsk presse med all tydelighet da Xi Jinping holdt sin avslutningstale til partikongressen. Da ble vestlige organer som BBC, The Guardian, The New York Times, The Economist og The Financial Times stanset i døra uten noen formell begrunnelse på hvorfor korrespondentene var nektet adgang. Riktignok har vertskapet skrytt av et arrangement med større innsyn og åpenhet enn noensinne – som en uttalt kontrast til USAs president Donald Trumps fiendtlige holdning til pressen – men utestengingen av toneangivende vestlige medier sies å være resultatet av Xi Jinpings frustrasjon over at han ikke har kontroll over det bildet av Kina de formidler til verden utenfor.

Kontrollen innad i Kina er som kjent styrket betydelig i Xis æra. Dissidenter er kneblet, partimedlemmer er utrensket og sensuren er tilstrammet i takt med at Xi har konsentrert makten på egne hender. Nå styrer han både militæret, partiet og landet i tråd med sin kinesiske drøm. Den handler om at Kina skal gjenvinne sin eksepsjonelle posisjon i verden.

I sin mer enn tre timer lange innledningstale på partikongressen sa Xi at han betrakter dette som «et historisk tidspunkt i Kinas utvikling». Han har aldri lagt skjul på at han vil rette opp nasjonens selvbilde og selvsikkerhet etter nær 200 års fornedrelse. Fra opiumskrigene på 1800-tallet og fram til vår tid har Kina følt seg behandlet som «verdens syke mann» i vestlige imperialisters øyne. Nå er ikke bare Kina verdens nest størst økonomi; landet ønsker å spille en global rolle som tilkommer dets styrke og størrelse. Xi er den nye keiseren i spissen for et kinesisk dynasti som er både militært og økonomisk i stand til å innta en ledende rolle i verden.

De nye ansiktene i politbyråets faste komité avspeiler de globale ambisjonene. Blant de fem nye er Wang Huning som er Xis viktigste utenrikspolitiske rådgiver, ofte omtalt som Kinas Kissinger. Her er også Kinas toppforhandler i handelsspørsmål, mannen som er i konstante samtaler med USAs forhandlere. Li Zhanshu, som er Xis nåværende stabssjef, er med. Han har vært en sentral figur i møter med Russlands president Putin. Det er med andre ord et faglig sterkt apparat han har samlet rundt seg. Det apparatet mangler av «foryngelse», må man si det tar igjen på internasjonal erfaring.

På toppen av det som etter 1990-tallet har vært betraktet som en kollektiv ledelse, sitter Xi Jinping som sjefen over alle sjefer. Makten er nå i stor grad konsentrert på én persons hender, slik de keiserlige tradisjonene har vært. Kvaliteten på individuell makt er gjerne avhengig av personlige egenskaper. Det skal ha vært bortimot 500 små og store keisere i Kinas 5000 år lange historie. Noen har vært despoter, andre har vært strålende sivilisasjonsbyggere. Inntil videre må vi tro at Xi Jinping er i sistnevnte kategori.