Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Y-blokkeringen må bort!

Høyblokka kan stå. Men nå har vi sjansen til å gjenreise en av byens fineste plasser, rasert av en gal arkitekt.

Meninger

JEG SER PÅ et sort-hvitt-fotografi fra Oslo sentrum, trolig på 40-tallet. Det ligner en kontrafaktisk spøk. Eller en filmfantasi i noir-genren. Bildet er tatt fra dagens regjeringskvartal, men synet er både velkjent og forunderlig. En gang kunne man se opp til Trefoldighetskirken, Deichmanske bibliotek og Den svenske kirken. Hammersborg sto fram som et høydedrag, med drama og verdighet.

Og resten er ikke til å kjenne igjen. En høy, staselig steinmur danner sokkel for biblioteket. To lange trapper leder ned til Hammersborgsgata. Det er brede fortau, busker, elegante gatelykter. Skrått over plassen kjører en sort bil av gangstertypen. Bildet er signert «Normann», den kjente postkortfotogafen.

ARNE GARBORGS PLASS var altså åpen, luftig og severdig. Den kunne brukes av mennesker. Midt på plassen var en liten gressplen og en fontene som barn plasket i om sommeren. Der satt blant andre en ung Jan Kjærstad og beundret modige menn på jobb ved den nye hovedbrannstasjonen (ferdig i 1939). På hver side av stasjonen, gikk bilveier i bro under Grubbegata til Møllergata. En vei ledet også fra Akersgata opp til Grubbegata. Alt var pent opparbeidet, med beplantning og en rund, gammel aviskiosk på hjørnet.

SÅ LA MAN ET LOKK over det hele. Av betong. Oppå kom et svært kontorbygg, sprikende i tre retninger. Også det i betong. Under la man en trafikkmaskin. Arne Garborgs plass var blitt en mørklagt steinørken. En underjordisk, mennesketom passasje mellom sentrum øst og vest, som man nødig krysset til fots. Et sentralt byrom i en hovedstad viet støy, støv, fukt og tagging.

Det ene formildende element, veggmaleriet «Edens Hage» (!) av Arne Lindaas, ble fjernet i 2009, etter tiårs kommunal vanskjøtsel. Kunsteren hadde gitt opp: «Det er blitt Arne Garborgs dass, bare styggedom og elendighet.»

IKKE MYE MER å glede seg over på utsiden. Y-blokka klistrer seg nesten til fasaden på Deichmanske, som en sjøstjerne uten dannelse. Mellom tunellåpningene: en skrå, intetsigende plen. Over: en fotgjengerovergang for spesielt interesserte, holdt på behørig avstand fra departementsvinduene av en underlig lav, dyp hekk. På andre siden, foran Deichmanske: to svære hull, eller rettere sagt, kratere, midt på plassens gulv, som effektivt hindrer tvilsomt, unyttig opphold på offentlig sted.

HVORFOR BLE DET SLIK? Begrunnelsen må leses for å tros. Staten hadde overtatt plassen etter en hestehandel med kommunen. Arkitekt Erling Viksjø, som etter krigen fikk oppdraget å utvikle regjeringskvartalet, laget i 1956 en reguleringsforslag med et ekstra bygg på et lokk, fordi han mente plassen hadde en «meget ubestemmelige form», med omliggende bygninger i «den skarpeste arkitektoniske disharmoni»:

«Særlig er det forholdet mellom Trefoldighetskrigen og Deichman som skjærer i øynene. Her er representanter for to forskjellige stilarter koblet sammen på en uheldig måte, og jeg tror det bare finnes en måte å rette på forholdet, nemlig å skille dem. Når bygningene nu komme til å ligge ut mot hver sin plass håper jeg at begge vil komme til å tjene på det.» (Byggekunst, 1/59, gjengitt i ArkitekturN, 8/11)

VIKSJØ var visstnok tilregnelig. Men altså svært opptatt av det estetisk-visuelle, på bekostning av det sosiale og miljømessige. Og han var ikke alene. Kommunens byplanråd gav han sakkyndig ros for å «skille» de to gamle praktbygningene som «slåss arkitektonisk». Og alt ville bli fred og harmoni bare kirken og biblioteket fikk en lavblokk midt i trynet - i enda en stilart, den rådende modernismen.

RIVINGEN AV det berømte empirekvartalet ved høyblokka møtte enorme protester fra arkitekter, vernemyndigher, kommune, aviser og befolkning tidlig på femtitallet. Så tok åpenbart kreftene slutt. Drapet på Arne Garborgs plass, et langt større overgrep mot bybildet, vekket bare spedte advarsler mot å «bygge inn» biblioteket og «tette igjen» et pustehull i sentrum. Reguleringsingeniør Vilhelm Hall kalte planene «vandalisme i byens hjerte» og «det mest fullkomne arkitektoniske redselskabinett».

Rolf Stranger og Høyre ville be staten utsette Y-bygget, så kommunen kunne finne en annen tomt, men ble stemt ned i formannskapet av Ap, SV og Venstre. Da den stjerneformede «skilleveggen» sto ferdig i 1970, kunne alle se at det ikke ble «orden i et ellers kaotisk byparti», slik Viksjø lovet. Det ble nytt kaos av gammel orden. Arkitekten hadde utpekt et falsk problem og «løst» det ved å ødelegge et menneskevennlig bymiljø.

LIVET MELLOM HUSENE burde derfor være utgangspunktet for dagens debatt om regjeringskvartalet. Ikke en forutsigelig krangel om «sjelløs betongarkitektur» versus «ekspressiv monumentalitet». Og hvor tung symbolikk rommer egentlig en bygningsmasse som Viksjø og hans samtid anså som rene kontorbygg?

Hørte vi «demokratisk arktektur»? Y-blokkas utforming forteller om «en veldig demokratisk og likestilt organisasjon», ifølge Riksantikvarens seniorrådgiver Bård Langsvandslien. Gamle ansatte forteller noe annet: «Det var en veldig hierarkisk organisasjon, med stor avstand mellom ledelsen og de ansatte. Ingen var dus.» I dag er alle på fornavn med sjefen, men møter henne sjelden i lange korridorer med cellekontorer.

HØRTE VI «integrert kunst»? Spør en utenlandsk Picasso-kjenner om han har hørt om «Fiskerne» og «Måken». Eller Oslos befolkning om disse verkene er verdt tapet av en av byenes fineste plasser. Viksjøs særegne (og vakre!) sandblåste naturbetong, med dens utsmykninger, kan bevares i Høyblokka.

«DET MODERNE NORGES viktigste symbolbygg» er for bylivet bare en blokk. Den opptar ikke mye areal, hindrer ikke ferdsel, særlig ikke om bygget åpnes på bakkeplan, slik det var opprinnelig. Y-blokka derimot, er en blokkering. Og bør rives, slik Nils A. Torp nylig foreslo, samtidig som han roste bygningens arkitektur (Aftenposten 30.7). Jeg liker også Y-blokka, i og for seg, men skulle gjerne ha flyttet den til Hurum. Den er, som Oslo Byes Vel sier, «en elegant bygning med høy egenkvalitet, men umusikalsk plassert her — en ulykke for sentrum». Arkitekt Didrik Hvoslef-Eide har helt rett: «God arkitektur, isolert sett, kan være en katastrofe for byutviklingen.»

Det ville derfor ikke være nostalgisk svermeri, men god og framtidsrettet byutvikling å gjenreise Arne Garborgs plass. Gjerne i ny fortolkning, bare hovedplanen bevares. Selvsagt byr det på utfordringer. Det går en riksvei igjennom. Men kan ikke tunnelen legges i ett løp fra Oslo City til Pilestredet? Kan ikke Hammerborgsgata og Hospitalsgata bli gågater? Her trengs en utredning!

TIL INSPIRASJON anbefales alle å ta en titt på gamle byfotografier på nettstedet DigitaltMuseum. Der har jeg laget en billedmappe kalt «Drapet på Arne Garborgs plass». Hent fram lommetørklet først. Dette mistet vi, men dette har vi nå en unik mulighet til få tilbake.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.