Yaloms litterære prosjekt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

LITTERATURKRITIKK: Med Eivind Normanns innlegg i Dagbladet 20 juni begynner debatten om Yalom, skjønnlitteratur og psykoterapi å komme inn i et fornuftig spor. Bort fra retoriske spissfindigheter og spill for galleriet og over til en drøftelse av Yaloms litterære prosjekt. Som Normann påpeker dreier dette seg om hvilke konsekvenser psykoterapeuter skal trekke av erkjennelsen av menneskets relasjonelle natur. Hvor åpen, ærlig, nærværende og utstrakt skal terapeuten være i terapirommet? Skal terapeuten fortelle om egne erfaringer og om egne følelser i møtet med klienten? Hvis det er møtet mellom to personer som skal utforskes i terapirommet, der hver av partene bidrar med sine egne livserfaringer og opplevelser her og nå, hva blir da forskjellen på terapeut og klient? Risikerer ikke da terapeuten å miste sin autoritative posisjon og samtidig miste grepet om terapiprosessen? I fagkretser har disse problemstillingene vært heftig diskutert.

YALOM HAR MARKERT seg som en kritiker av den selvbeskyttende og tilbaketrukne terapeutposisjonen. Yaloms ideal er en terapeut som legger fra seg terapimanualer og som våger seg selv. Men denne oppgivelsen av kontroll er et risikofylt prosjekt. Det å våge seg selv i det intersubjektive feltet kan også innebære å miste seg selv. Yaloms idealterapeut lever derfor farligere enn en mer tradisjonell terapeut. Det er dette farefylte landskapet som Yalom utforsker i sine novellesamlinger og romaner om psykoterapi. Og han setter sine terapeuter på harde prøver. I «Dobbeltspill i sjeledypet» møter terapeuten en klient som foregir å være hjelptrengende, men som egentlig er ute etter å hevne seg og som vil ødelegge hans praksis. I utgangspunktet en håpløs match mellom en godtroende altruist og en listig slange. I «Shopenhauerkuren» er terapeuten rammet av dødelig kreftsykdom. Han forteller terapigruppen sin om sykdommen og sin egen dødsangst. I tillegg tar han inn en klient, som han tidligere har mislykkes med, og som i mellomtiden har blitt Shopenhauerekspert og like misantropisk og mellommenneskelig isolert som Shopenhauer selv. Terapirommet fylles med Shopenhauers skarpskodde analyser av døden og dødsangst. Det som dermed tematiseres er betydningen av mellommenneskelig relasjoner i lys av døden. Det utspilles et drama der terapeuten risikerer seg selv i forsøket på en dialog mellom Shopenhauers og psykoterapiens verdisystem.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer