Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Lady Gaga - «Chromatica»

Yas queen!

Lady Gagas nye album er den etterlengtede festen vi alle trenger nå.

TILBAKE PÅ DANSEGULVET: Lady Gaga returnerer til dansegulvet på festalbumet «Chromatica». Foto: Interscope
TILBAKE PÅ DANSEGULVET: Lady Gaga returnerer til dansegulvet på festalbumet «Chromatica». Foto: Interscope Vis mer

«Chromatica»

Lady Gaga

5 1 6

Pop

2020
Plateselskap:

Interscope / Universal Music

«Skiva er nemlig en eneste lang hyllest til livet, dansen og kjærligheten»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Det føles rart å tenke på at det bare er noen få måneder siden jeg feiret inngangen til det nye året i en syndefull klubb i Oslos hedonistiske undergrunn. Et scenario som akkurat nå føles veldig fjernt i horisonten.

For mens avisspaltene fylles med skamløse click-baits om tikkende dødstall, økonomisk katastrofe og høy arbeidsledighet, er det nettopp den gode festen mange av oss har savnet. Å møtes i fuktige lag og – nå som sommeren endelig er her ­– danse svette sammen til sola titter fram igjen.

I dette merkelige klimaet er det derfor ikke rart at Lady Gaga returnerer til det elektriske dansegulvet hun forlot til fordel for rockens analoge univers. «Jeg kan ikke vente til jeg kan danse med mennesker til denne musikken», har hun selv sagt om det nye albumet «Chromatica». Akkurat den drømmen tror jeg de fleste vil dele med henne etter en lytt.

Hyllest til livet

Skiva er nemlig en eneste lang hyllest til livet, dansen og kjærligheten – enten den varer livet ut eller for bare en natt. Satt sammen som et slags filmatisk konseptalbum følger vi Gagas utvikling fra ung, håpefull sanger og klubbgåer, med både euforiske oppturer og helbredende oppgjør med vonde opplevelser hun har opplevd underveis.

BloodPop har fått det overordnede ansvaret bak spakene, men «Chromatica» vinner også stort på bidragene fra veletablerte produsenter som Axwell, Tchami, Madeon og Skrillex. Det starter med herlig skamløst dance på «Alice» (åpenbart hintende til den drømmende jenta fra Kansas), før «Stupid Love» returnerer til det ikoniske lydbildet som introduserte Gaga til verden for ti år siden.

Aldri en med behov for mange gjester, tør jeg likevel påstå at Gagas Ariana Grande-samarbeid «Rain on Me» er en av årets beste poplåter. Tchami har i alle fall fortjent hvert eneste royalty-krone. «Free Woman» setter ord på både Gagas egen og LHBT+-miljøets urokkelige kamp for aksept («This is my dancefloor I fought for / A heart, that's what I'm livin' for / So light up my body and kiss me too hardly / We own the downtown, hear our sound»), og vil få selv hvite menn over 40 til å rope «yas queen!».

Flyr unna

Det er selvsagt en tragedie for skiva at Pride ikke går av stabelen i år, men i og med at verden så smått har begynt å returnere til «normalen», vil den nok likevel finne veien dit den hører hjemme. Og mens blodfansen kommer til å sette pris på typiske Gaga-spor som «911» og «Plastic Doll», er det når hun hyller ikonisk house at skiva virkelig når nye høyder. BLACKPINK-gjestede «Sour Candy» og den Todd Edwards-speilende godbiten «Replay» er for eksempel atskillig mer minneverdige enn Elton John-duetten «Sine From Above».

Til tross for sine 15 spor flyr «Chromatica» fort unna, og avsluttes passende nok av en hyllest til kvinnen som utvilsomt la grunnlaget for Gagas siste tiår på toppen av stjernehimmelen. Ingen Madonna ingen Gaga. Nikket til «Vogue»-eraens magi på «Babylon» er dermed bare rett og rimelig. En siste langfinger til sivilisasjonen som kryper stadig nærmere sin undergang, og en viktig påminnelse om festen og kjærligheten nå er viktigere enn noensinne.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!