MUSIKER: Ingrid Røynesdal kjenner musikklivet også fra utøversiden, og den tidligere konsertpianisten har kunnet snike seg til å holde Grieg-ferdighetene ved like i Troldsalen på Trollhaugen. FOTO: TERJE MOSNES
MUSIKER: Ingrid Røynesdal kjenner musikklivet også fra utøversiden, og den tidligere konsertpianisten har kunnet snike seg til å holde Grieg-ferdighetene ved like i Troldsalen på Trollhaugen. FOTO: TERJE MOSNESVis mer

Ydmyk, offensiv entusiast

1. august inntar Ingrid Røynesdal (34) direktørstolen i Oslo-Filharmonien. Hun brenner etter å være med på å forløse et enormt potensial.

BERGEN (Dagbladet): Midt i februar ble Ingrid Røynesdal, direktør for Edvard Grieg Museum Troldhaugen og Siljustøl Museum, ansatt som ny direktør for Oslo-Filharmonien.

Nesten umiddelbart utløste ansettelsen en type sorgreaksjon som ytterst sjelden forekommer i Bergen: Sorg over at en ikke-bergenser forlater byen.

For Røynesdal - statsviter, pianist, foredragsholder, Ultima-styreleder, Enger-utvalgsmedlem, ex-anmelder og ex-tennistopp m.m. - innebærer jobbskiftet ikke bare et følelsesladet farvel til en institusjon som hun i løpet av mindre enn to år har løftet fra slumrende museumstilværelse til vitalt virke i lokalt og nasjonalt musikkliv.

Flyttemeldingen betyr også adjø til et glassvegget direktørkontor med en panoramautsikt så praktfullt skjærgårdspastoral at den i seg selv er et argument for å klamre seg til jobben.

Nå venter i stedet Vikas betonglandskap og barske utfordringer knyttet til et orkester på 108 musikere som helst skal spille knirkefritt på lag med hverandre, samt med en ny sjefdirigent, gjestende dirigenter, solister, publikum og en liten administrasjon under dårligere-enn-ideelle rammebetingelser hva økonomi, husvære og akustikk angår.

Det låter som en overgang fra lyriske stykker til sireners skrik. Hvorfor i all verden valgte Røynesdal å takke ja til styreleder Martin Eia-Revheims tilbud om å overta etter Odd Gullberg når direktøren etter eget ønske går i pensjon 1. august?

—Momentumet, svarer hun.

—Jeg opplever at det er et momentum i orkestret akkurat nå. Vi har en ny sjefdirigent, Vasily Petrenko, som er omtrent like gammel som meg og tiltrer samtidig som meg. Venneforeningslederen er omtrent like gammel som meg, det samme er styrelederen, det er en ganske flott og morsom situasjon der jeg merker både ydmykhet og en enorm lyst til å ta skikkelig grep.

—Om hva da? Blåserne? Strykerne? Administrasjonen? Repertoaret? Forholdene til kulturdepartementet, sponsorene og Oslo Konserthus?

FORYNGELSE: Ansettelsen av Ingrid Røynesdal bidrar til at snittalderen i Oslo-Filharmoniens ledelse er kraftig senket i løpet av noen måneder. Sånt skaper forventninger, både innad og  blant publikum: Går orkestret mot en ny storhetstid a la den store oppturen på 1980- og 90-tallet? FOTO: TERJE MOSNES
FORYNGELSE: Ansettelsen av Ingrid Røynesdal bidrar til at snittalderen i Oslo-Filharmoniens ledelse er kraftig senket i løpet av noen måneder. Sånt skaper forventninger, både innad og blant publikum: Går orkestret mot en ny storhetstid a la den store oppturen på 1980- og 90-tallet? FOTO: TERJE MOSNES Vis mer

—Jeg skulle veldig gjerne ha hatt en programerklæring klar! Men det jeg er opptatt av nå, er å gjennomgå alle ledd i Oslo-Filharmonien og forsøke å lytte, lære og se hvor de kompliserte strukturene befinner seg, og hvor mulighetene ligger.

Når man går inn i komplekse strukturer, må man alltid være varsom med hva man rusker tak i. Odd Gullberg har gjort en kjempejobb med å gjøre Oslo-Filharmonien til en veldig solid og godt rigga organisasjon, så oppgaven min blir å være forsiktig der jeg skal være forsiktig og offensiv der jeg skal være offensiv. Det handler om å være med på å forløse et enormt potensial hos et utrolig godt orkester som jeg er veldig glad i, og det er en reise som jeg bare måtte være med på.

—Du brukte ordet momentum?

—Jeg tror Petrenko og orkestret blir en veldig sterk enhet som kan bygge identitet, troverdighet, publikum og forståelse av Oslo-Filharmonien som en kvalitetsinstitusjon. Jeg ser også muligheter for en tydelig internasjonal posisjonering, noe som selvfølgelig er kjempeattraktivt. For det er ikke bare norsk offentlighet som skal definere hvor Oslo-Filharmonien befinner seg, også internasjonal offentlighet bør gjøre det.

—Da er det ikke bare å rope: «Hei verden, kom og hør hvor flinke vi har blitt!»? Det koster flesk å dra på turné?

—Ja, men turneer er viktige, og heldigvis er det planlagt flere. Så gjenstår å se om vi klarer å løfte økonomien, men det må vi jo. Her på Troldhaugen hentet vi inn over 20 millioner private kroner på halvannet år, jeg har et håp om å få med meg noen av den evnen til Oslo.

—Selv om Bergen og Oslo er ganske forskjellige?

—Tradisjonelt har Bergen vist større givervilje og engasjement fra privat hold overfor kulturen, og på Troldhaugen har vi hatt ganske mye av det jeg kaller «elegante givere» som er veldig opptatt av å bygge byen og kulturlivet, bygge institusjoner som betyr noe for samfunnet og regionen. Jeg håper og tror at denne typen giverlogikk også finnes i Oslo.

—Oslo-Filharmonien leier sal og scene i Oslo Konserthus, en ordning som inkluderer både akustiske og profileringsmessige problemer. Skal du ta tak i disse?

—Ja. Men akkurat nå er hovedpoenget for meg å kommunisere at det er mulig å få fantastiske opplevelser med et fantastisk orkester i den salen vi har.

—Ville det vært lettere å profilere orkestret i Oslo hvis rammen — huset, foajeen, salen — hadde signalisert at vi befant oss i orkestrets hjem?

—Helt klart. Bare se på operaen hvordan et nytt bygg skaper en enorm interesse. Til og med mangel på et nytt bygg, som for Munchmuseet, skaper interesse. En så stor agenda og manifestasjon av en institusjon som et nytt hus er ekstremt vitaliserende.

—Er ideen om eget hus for Oslo-Filharmonien steindød?

—Jeg vet ikke helt hvor død den er, og så lenge jeg er direktør, vil jeg alltid lete etter det optimale for orkesteret. Og da har jeg kanskje sagt det jeg skal si om den saken.

—Oslo-Filharmonien, som andre symfoniorkestre, sliter med å rekruttere nytt publikum. Bør folk kunne få ta med et glass inn i salen og klappe mellom satsene uten å føle seg som lovbrytere?

—Jeg tror fortsatt på at kombinasjonen av et briljant orkester og publikum i en helt vanlig lyttersituasjon har et enormt potensial. Når det gjelder applaus, ligger det en stor kvalitet i å kunne høre fire satser uten klapping mellom, men det er selvfølgelig ingen krise om du klapper på feil tidspunkt.

Ok, det er noen koder som må læres, men sånn er det jo for alt vi foretar oss i samfunnet. Og koder har som regel også en verdi.