CD: Det er ikke vanskelig å skjønne motivasjonen til gutta i Yellowcard. Selger man over to millioner for hver utgivelse, er nok ikke gitaren tung å henge over skuldra. Eller fiolinen vanskelig å spenne under haka. Det betyr ikke at man skal sitte ukritisk og applaudere det den California-baserte kvintetten bedriver. Yellowcard serverer en trøstesløs kompott av generisk emo, «punk» og smørglatt radiorock. I front klynker fiolinen av gårde som den skulle hatt fanden i hælene. Det ikke er pent. Amerikanerne har tydeligvis et behov å dekke i og med at denne type band dukker opp som landeplagens gresshopper. Sutrehymner som bestefarhyllesten «Dear Bobbie» og «Keeper» er to grunner til å styre unna dette produktet. Yellowcard er et habilt band, men musikalsk er det like fragilt som tittelen på platen så pent antyder – en papirvegg.