Ynde og ansikter

Torun Lians «Victoria» er blitt en trygg film om farlig kjærlighet.

FILM: Første gangen jeg leste «Victoria», var den blant de vakreste og mest intense kjærlighetshistoriene jeg hadde vært borti. Riktignok projiserte jeg min ferskeste forelskelse og påfølgende tragedie over på den bedårende, deilige, humørsyke Victoria, men denne Hamsun visste definitivt hva han drev med.

Neste gang jeg leste romanen, tenkte jeg at dette er Hamsuns hevn over den kjipe overklassen. Alle som står i veien for den store kjærligheten får sin straff, inkludert den skjønneste av dem alle. Hun tæres i filler innenfra fordi hun valgte slekten, æren og familiens ønsker framfor møllerens sønn (som likner litt på Hamsun i grunn). Utvilsomt en mer kynisk lesning.

Sensuell
Dette er Torun Lians tredje spillefilm og den første der manuset ikke er bygd på hennes egne bøker. Lian ble et kjent navn allerede tidlig på 90-tallet med «Frida»-bøkene, som ble både film og TV-serie. «Victoria» er en kort og kompakt roman, både innadvent og visuell, en utfordring å filmatisere. Mye kan leses inn i den og de lange sprangene i tid gir leseren rom til å spekulere og dikte med. Det samme gjør Victorias uberegnelige oppførsel. Dette er nyromantikkens lunefulle, uoppnåelige kvinne og debutanten Iben Akerlie får fram noe av dette, men spiller mest på sin sensuelle yndighet.

Møllersønnen Johannes (Jacob Oftebro) drar ut i verden og opparbeider seg kulturell kapital som anerkjent forfatter. Men han er ikke velstående nok til å kapre sin barndoms kjærlighet fra løytnant Otto, en fjott som verken Hamsun eller Lian har brydd seg om å gjøre interessant.

Lite villskap
I filmen har Johannes fått et rikere ytre liv i form av en gjeng bohemvenner som kommenterer hans tekster og diskuterer individets plass i litteraturen og slikt. Dermed likner Johannes mer på Hamsun, forfatteren og foredragsholderen. Det er et greit grep, men ikke så spenstig at det blir mer enn kunstnerromantisk koloritt mellom hovedpersonenes stjålne møter.

Filmen føles tryggere og mer konvensjonell enn de intense delene av romanen. Det må kunne kalles et paradoks: Vi ser med frigjort overbærenhet og en viss lengsel på de strenge omgangsformene og mentale korsettene man var tvunget til å leve med i gamle dager, men når Hamsun tar fullstendig av i sine drømmerier, velger vi en mer farefri «Downton Abbey»-trygghet framfor romanens hallusinerende stemninger.

Samtidig virker det for meg som om Lian langt på vei har laget den filmen hun og produsentene så for seg, en fortelling om tragisk kjærlighet i vakre omgivelser. Rytmen er fin, selv om flere av bifigurene er flyktig innom, særlig den siste halvtimen, der mye skal rekkes gjennom på det ytre plan.