Anmeldelse: Tre nøtter til Askepott

Yndig Askepott og griseskummel stemor

Astrid Smeplass er en yndig Askepott, og Ellen Dorrit Petersen en griseskummel stemor. Men ikke alt er like moderne med nye «Tre nøtter til Askepott».

KJENDISTUNGT: Vi finner både etablerte filmstjerner og mindre erfarne skuespillere på rollelista til «Tre nøtter til Askepott», som kommer på kino 12. november 2021. Video: Rød Løper/Nordisk Film Norge Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

En ny versjon av ikoniske «Tre nøtter til Askepott» er dømt til å bli en sær affære. Originalen er tross alt bygget på et stillas av vaklende premisser, skapt for en annen tid, men så innvevd i norske juletradisjoner at NRK ikke tør å røre den. For mange av oss er lyden av Knut Risan som roper «Askepooott» langt viktigere enn Sølvguttene når jula skal ringes inn.

Men nå: Farvel, Risan og hallo, Astrid S?

«Tre nøtter til Askepott»

Eventyrfilm

Regi: Cecilie Mosli
Skuespillere: Astrid Smeplass, Cengiz Al, Ellen Dorrit Petersen
Aldersgrense: 6 år

«Modernisert, men ikke helt moderne norsk Askepott.»
Se alle anmeldelser

Ikke helt ennå.

Mange målgrupper

Vel er Astrid Smeplass sprudlende søt i hovedrollen, og bildene av snødekte norske fjell går de tsjekkiske skogene en høy gang. Såpass høy at vi kunne klart oss uten det obligatoriske nordlyset. Askepott kler å være norsk, rekker vi nesten å tenke, før kongens eventyrslott dukker opp mellom fjellene og minner oss på at dette er noe annet enn Asbjørnsen og Moe.

For de glemske: Originale «Tre nøtter til Askepott» er en tsjekkisk og lett feministisk omskriving av eventyret om den foreldreløse jenta som kaprer prinsen ved hjelp av en mistet sko. I nøtteversjonen er det ingen magisk gudmor, men derimot tre magiske nøtter og en blunkende ugle som bidrar med nye antrekk og sender Askepott på slottsball. Og Askepott selv er mer handlekraftig enn eventyrprinsesser flest, en dyrekjær skarpskytter som sjarmerer prinsen med gåter og ertende smil.

Nye «Tre nøtter til Askepott» har fått en moderne makeover i form av et mangfoldig rollegalleri - her er flere former for minoriteter representert - samt en nesten ny slutt, og med en tidsriktig (om enn ikke helt original) moral. Vel og bra. Men dette er også en film som strever litt med å bestemme seg for hvem den er til for. Den har minst tre grupper å velge mellom: Voksne Askepott-tradisjonalister som vil ha alt som det er, selvironiske Askepott-kjennere som vil ha morsomme referanser til originalen, eller enkelt og greit de som vanligvis ser på prinsessefilmer. Den siste gruppa er selvsagt betydelig yngre enn de andre. Filmplakaten må sies å være for dem - den ligner faktisk plakaten til Disneys nyinnspilling av «Cinderella» fra 2015.

Stiv dialog

Det er ikke nødvendigvis noe galt i å forsøke å treffe flere grupper på en gang, nettopp det er suksessoppskriften til mange internasjonale barnefilmer. Og Jo Nesbø. Men «Tre nøtter til Askepott» glir ikke sømløst mellom målgruppene, den hopper mellom alle tre. Resultatet er en schizofren blanding som umulig kan være helt tilfredsstillende for noen. Verst går det utover dialogen.

Den er overraskende tro mot originalen, det vil si dubbingen til Risan, og det gjør mange av scenene stive og unaturlige. Til gjengjeld snakker flere av ungdommene som om de er i 2021, med uttrykk som «samma det» og «jeg har en hårsituasjon», noe som kunne vært morsomt hvis det var gjennomført. Det er det jo ikke, det er rett og slett merkelig at ingen har grepet muligheten til å røske opp litt mer i manus, med alle de humoristiske referansene det kunne åpnet for.

Noen endringer er riktignok gjort, særlig mot slutten, naturlig nok - eventyr slutter ikke på samme måten i 2021 som på 70-tallet. Og når prinsen erklærer at han vil gifte seg med jenta som får skoen på foten, er det befriende at kokka (Anne Marit Jacobsen) sier det alle må tenke: «Prinsen holder på å bli gal!». Men når den hestevante prinsen litt tidligere sier at han skal «temme inn hesten», så skjærer det i ørene.

Griseskummel stemor

På plussida: Dette er en film som ser bra ut, fra det gyllenvarme lyset på slottet under ballet, til de iskalde panoramabildene fra skog og fjell. Romansen mellom Askepott og prinsen er bedre bygget opp enn i originalen. Dramatikken er også skrudd opp, med flere halsbrekkende scener. For ikke å snakke om Ellen Dorrit Petersen som den slemme stemora! Der «originalen» huskes best for den komiske lampeskjermen hun har på hodet, er Petersen griseskummel, med slepen stemme og ondskapsfullt flir. Hun stjeler de fleste scenene hun er med i.

Men enda så stilig hun er, er hun også med på å gjøre historien enda mer gammeldags - nettopp fordi skillet mellom god og ond blir så tydelig. Den nye slutten er også forenklende i sin insistering på at det unge paret er frie til å gjøre hva de vil, uten forpliktelser overfor noen. Vel er det eventyr vi snakker om, men hva er poenget med å fornye dem hvis vi gjør det hele mer svart-hvitt?

Samtidig er vel det en innvending som den yngste målgruppa vil gi blanke i. Og de er nok de viktigste, når det kommer til stykket.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer