Yo , Brazz Brother

NEW YORK (Dagbladet): På Adlai Stevenson videregående skole må de 3500 elevene hver morgen passere metalldetektorer og fire politimenn. De går konstant med identifikasjonskortet klart i korridorene, og følelser står ikke øverst på timeplanen. Her vandret brassbrødrene inn med sin musikalske idé.

Ideen er bygd på at alle skal ha samme ansvar og uttelling. Og at musikk er et utmerket utgangspunkt for kommunikasjon hvis man legger notene til side og begynner å lytte til hverandre.

UD-støtte

- Dette høres jo nærmest ut som en selvfølgelighet. Må dere helt til USA for å preke musikk-kommunikasjonens evangelium?

- Nei da. Vi har brukt metoden vår på forskere i Statoil og i Kringkastingsorkesteret i Oslo. Forskerne fikk hver sin tromme, og oppdaget at det ikke fantes noe som liknet samspill. De lyttet ikke til hverandre. I Kringkastingsorkesteret ble musikerne usikre fordi de måtte være med å bestemme selv. Når vi havnet i USA denne gangen, er det med UD-støtte i regi av Rikskonsertene. Og her i USA samarbeider Rikskonsertene med Young Audiences (YA). Vi var her i 1995, og YA ble interessert i måten vi laget skolekonserter på, sier Helge Førde. En av de tre Førde-brødrene i bandet.

Prosjektet deres heter The Brazz Brothers Earport og fascinerer YA, som formidler kunst til barn og unge i USA.

Gehørspillemetoden til de norske musikerne har faktisk vakt en viss oppsikt i amerikanske musikalske formidlingskretser, ikke minst fordi alle de pyntelige pedagogene og velvillige kulturarbeiderne opplever kombinasjonen av profesjonelle musikere og en målrettet pedagogisk idé.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dessuten ser de at barn og ungdom synes det er gøy. Og YA har fått innpass i mange skoler for å hjelpe til med blant andre skulkere og problemungdom.

- Helt herlige

- Det som for mange kanskje høres banalt ut, er faktisk ofte det vanskeligste av alt. Det handler om å konsentrere seg, beholde fokus, være deltaker og medansvarlig. I vår tid er det så lett å miste fokus. Og pussig nok er det mange foreldre som tror at det ikke er seriøs musikkundervisning hvis man ikke bruker noter. Vi la notene til side for 16 år siden for å bli klar over hvor viktige ørene våre er, sier Førde.

Og på det puslete, lille musikkrommet på Adlai Stevenson-skolen får vi et levende bevis på hvor intens konsentrasjon det er mulig å få ut av urolige tenåringer.

Særlig Bronx-gjengen, som er vant til mye støy og forstyrrelser. Omar Setchell smiler fra øre til øre, og lytter med alt midt mellom for å holde basslinja. Michael Robles er intens gravalvorlig på congaer, og blåserne er så stramme i ryggen at man ser dem vokse med tonene.

- Dere er bare helt herlige, sier den andre brassbroren, Jarle Førde, og selvtilliten får synlige vekstvilkår i de hengslete guttekroppene. Ikke minst når alle samles til slutt og spiller for 250 medelever.

Og da har de bare øvd i en time på en melodilinje fra Afrika.

Tre CD-er i år

Kort sagt er hele metoden til brassbrødrene rytme, samspill og en flat organisasjon hvor alle er involvert og inspirerer hverandre.

- Særlig viktig er det å være følelsesmessig involvert, sier Helge Førde, som i likhet med resten av bandet slett ikke mener at alle musikere har forstått dette. Særlig ikke hvis man tar all plassen og overdøver de andre. Eller blir lammet av at det ikke finnes dirigent eller noter.

Brødrene Jarle, Helge og Jan Magne Førde slo seg for mange år siden sammen med brødrene Stein Erik og Runar Tafjord. Svenske Marcus Lewin erstattet trommelegenden Egil «Bop» Johansen som døde i fjor høst.

I 1998 hadde bandet 133 oppdrag: konserter, øvelser, kurs, studieopptak og diverse seanser med barn og unge. Bare i år har de spilt inn tre CD-er og hatt vel så mange oppdrag som i fjor.

I brassbrødrenes tydelig formulerte mål for framtida, heter det blant annet at gruppa vil fortsette å være en pådriver for å lage flerkulturelle prosjekter, utvikle gehørspillmetoden i spesielt tilrettelagte prosjekter for barn og unge, samt utforske samspillet mellom det improviserende og klassiske musikkuttrykket. Gruppa dannet aksjeselskap i 1992. Og som Jan Magne Førde sa til Norsk Musikerblad:

- Aksjeselskapet synliggjør hvilken arbeidsinnsats og inntjening som må ligge til grunn for at frie, profesjonelle musikkgrupper skal kunne ha et eksistensgrunnlag. Kulturpenger er det for lite av, men egen aktivitet burde utløse støtte. Og denne støtten burde knyttes til innsats og kreativitet. Det er nok penger til asfalt, men ikke til jazz. Vi trenger begge deler: Jazzfalt.

EN UTSTRAKT HÅND: Svenske Brazz Brother Marcus Lewin er åpenbart på godfot med en av de unge Bronx-saksofonistene