Suzanne Vega avbildet i en campingvogn ved Frognerbadet i Oslo 2002, alias presseområdet til Norwegian Wood (RIP). På tirsdag står hun på scenen i Oslo igjen, på Rockefeller. 
Foto: Aleksander Nordahl
Suzanne Vega avbildet i en campingvogn ved Frognerbadet i Oslo 2002, alias presseområdet til Norwegian Wood (RIP). På tirsdag står hun på scenen i Oslo igjen, på Rockefeller. Foto: Aleksander NordahlVis mer

Yo Suzanne!

Hvorfor Suzanne Vega er mer hip hop enn «deg».

Ja, hun. Suzanne Vega, hun der litt ekstra lit.vit. og stor tekopp-intellektuelle sangeren og låtskriveren fra åttitallet, det var i hvert fall på det tiåret hun slo gjennom, så ettertrykkelig. Hva i all verden er det som «er hip hop» med hun dama der, spør du kanskje? Vel, vi kan jo kjapt nevne det hengivne håndskrevne brevet Prince skrev til henne i kjølvannet av gjennombruddet med «Luka» i 1987, og som straks Norgesaktuelle Suzanne bestemte seg for å dele med verden i kjølvannet av Princes tragiske sorti nå helt nylig. 

Men det teller ikke helt, det er liksom ikke noe bombe at Suzanne Vega var hans type, vi snakker om en av verdens mest dedikerte Joni Mitchell-fans, tross alt. Litt mer relevant er hvordan den andre massive hitten til Suzanne Vega mot slutten av åttitallet ble en samplet/remikset versjon av hennes acapellalåt «Tom's Diner», via one hot wonder-prosjektet DNA. Og hvordan denne klubbhitten igjen gjorde Suzannes ordløse lille adlib, «Dut dut du du, Dut du du du» til et relativt utbredt sample også i raplåter. 

Som på den kvinnelige rapperen Nikki D's noveltypregede hit «Daddy's Little Girl» fra 1991. Som igjen føyer seg inn i det vi kan kalle en pussig mikrotrend rundt samme tid: raplåter basert på akustiske låter av kvinnelige kassegitartrubadurer. Du har Nice & Smooths hypnotiske og lett dadaistiske gjenbruk av Tracy Chapmans «Fast Car», eller Brand Nubians ekstra sommerlige minihit og gjennombrudd «Slow Down» som av alle ting i verden var basert på den ene hitten til Edie Brickell (for de som husker henne).

Jada, fun facts dette her, men det var ikke det jeg tenkte på med den lett tabloide inngangen min. Nei, det det handler om er at Suzanne Vega, lenge etter sin antatte storhetstid, i 2007, på sitt syvende studioalbum «Beauty And Crime» skrev det undertegnede mener ikke bare er en av de aller beste låtene i hele hennes nokså omfattende katalog. Men også den mest presise, mest poetiske og den aller beste låta om New Yorks klassiske graffitiscene på sytti og åttitallet. Og den er skrevet og fremført ikke med to turntables og en mikrofon, men med kassegitar, alpelue og mikrofon. 

«Zephyr & I» er en fuckings perle av en sang. Dedikerte old school-hip hop-entusiaster, av den sorten som bryr seg om alle de såkalte fire elementene (rap, DJing, breakdance og graffiti), vil muligens lukte noe av lunta alt ved tittelen. Men for dere andre -la meg kjapt forklare hvem denne Zephyr er. Andrew Witten begynte å skrive graffiti (det vi i dag ville kalt "å tagge") i 1975, tok navnet Zephyr i 1977, og var en av de mest markante såkalte writere i det man kan kalle den gyldne perioden til New York-graffiti.

Han var også en av de som tok steget inn i galleriverdenen og downtown-scenen utover åttitallet, i kjølvannet og skyggen av Keith Haring og Basquiat. For hip hop-fans av en viss generasjon huskes han kanskje aller best for den ikoniske piecen fra den kvasidokumentariske filmen «Wild Style», som også fungerte som filmposter og logo. I tillegg til alt dette, er han tilfeldigvis også en gammel ungdomsvenn av Suzanne Vega -sannsynligvis fra den før omtalte downtownscenen, skulle man tro.

Låtas nåtid er derimot ikke det myteomspunnede åttitallets New York, men identisk med låtas samtid, midt i forrige tiår. Suzanne og Zephyr står sammen på et hjørne på West End Avenue, og minnes en felles fortid, som ikke helt tilfeldigvis også var graffitiens gullalder; 

Zephyr and I sort out our
Long time memories
Do you remember, he says,
The 1970's
...
And the wind kicks up in the smell of rain
Now the kids are gone but their souls remain
The graffiti goes but the walls retain
The flowers go but the earth must still remain 

Det er selvsagt en nostalgisk, melankolsk og vemodig låt. Og nok en protest mot den der jævla gentrifiseringa, med alt det den innebar for New York, inkludert den omdiskuterte Broken Windows-teorien og den medfølgende nulltoleransen for graffiti som noen jævla smarte hoder også lokalt her i Norge syntes hørtes ut som en god idé, før vinden vendte nok en gang og vi har endt opp med en like forpult hårreisende kommunal handlingsplan for gatekunst.  Men hvor var jeg?

Jo, det er noe enkelt og effektivt likefremt i språket, både det tekstlige og det musikalske, som gjør at denne historien og denne låten allikevel blir noe annet enn en sentimental suppe. Enkelt, likefremt, men allikevel med en slags åndelig dimensjon og tilnærming i den, i hvert fall etter min melankolske mening, svært rørende og effektive vendingen i siste refreng;

The kids are gone but the souls remain
The graffiti's gone and the walls complain
The flowers go but the earth must still remain  

Det er jo en ekstrem klisje. Men det er vel allikevel det graffiti, som all annen svunnen gatekultur, egentlig var. Blomster i asfalten. Snufs.