ETTERLYSER NYSKAPING: Musikkskribenten Simon Reynolds har skrevet bok om hvordan popkulturen er besatt av sin egen fortid. Han mener nettet er en viktig faktor i en retromani som hindrer virkelig nyskaping i musikken. Foto: Faber & Faber
ETTERLYSER NYSKAPING: Musikkskribenten Simon Reynolds har skrevet bok om hvordan popkulturen er besatt av sin egen fortid. Han mener nettet er en viktig faktor i en retromani som hindrer virkelig nyskaping i musikken. Foto: Faber & FaberVis mer

- YouTube får fortida til å høres ut som om den er nå

Nettnostalgi et hinder for nyskapende musikk, mener Simon Reynolds.

(Dagbladet): For noen av oss er nettet noe av det beste som har skjedd musikken siden Thomas Alva Edison oppfant grammofonen. Vi har fått en helt ny kulturplattform i friksjonsfeltet mellom teknologi og musikk, med en overveldende tilgang til den globale musikkarven og fantastiske verktøy for å dele lidenskapen.

Men for Simon Reynolds, kjent engelsk musikkjournalist og forfatter av boka «Retromania - Pop Culture's Addiction to its Own Past», er nettet en driver i en utvikling der vi zapper oss vekk fra de dype musikkopplevelsene og bruker all tid på  grave oss ned i fortida.

Reynolds var gjest ved årets Bylarm, og jeg ba ham greie ut om sitt litt dystopiske syn på nettet og vår tids musikkultur. Det viser seg at han ser den ekstreme overfloden som det kanskje største problemet:

- Det er noe urovekkende med så mye musikk og så mye valgfrihet. Du er alltid på, sjekker alltid ting ut. Portalen du bruker til å oppleve noe er også en portal til alt annet i universet. Du hører på et halvt Youtube-klipp, og så klikker du videre, sier Reynolds over en kopp kaffe.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den Los Angeles-baserte journalisten har skrevet flere kritikerroste og mye diskuterte bøker, blant annet om postpunk-epoken på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet. Da ble det laget musikk med den radikalt modernistiske tilnærmingen Reynolds savner i dag, og i «Retromania» gir han nettet noe av ansvaret for den manglende nyskapingen.

- Unge musikere har tilgang på dette enorme arkivet. Alle som kommer nå vil bli trukket mot gamle ting. Et band som Animal Collective er interesserte i elektronisk musikk og dance, men de har også denne Beach Boys-greia, og Grateful Dead, en konvergens av gammel og nytt. Det er ikke så mange band som kommer med noe helt nytt.

- Du  savner ny, epokegjørende musikk. Men folk lytter til mer musikk enn noen gang. Det kanskje finnes argumenter for at det er selve teknokulturen som er blitt «den nye rocken»?

- Det er sant at blogger og delingskultur er en ny ting, en musikkultur der det er noe nytt hver dag. Men det er mest nye måter å distrubuere på, måter å lagre, måter å dele. Innholdet har ikke forandret seg så mye. Det er fortsatt hip hop, pop, heavy metal.

- Du skriver om hvordan nettet gjør oss til musikkmisbrukere. Du ble bitt av piratnedlastingbasillen selv?

- Det er som en avhengighet, der du alltid må ha mer og sterkere saker. En periode var jeg så hektet at jeg lagret lenker til ting jeg ikke hadde tid til å laste ned, for å kunne laste dem ned senere. Vi som kommer fra den analoge epoken, fra tida før nettet, er nok spesielt utsatt. Vi er vant til å ville ha mer musikk enn vi har råd til, og det er vanskelig å kvitte seg med den følelsen. Vi blir som unger i en godtebutikk, vi spiser til vi blir syke. Men det går jo an å håpe at dagens unge, som vokser opp i en godtebutikk, kanskje et får et mer avslappet og reservert forhold til dette.

- Du lastet ned fra musikkblogger. Er ikke disse musikkbloggene bare en oppdatering av den gode, gamle mixtapen?

- Det er mer upersonlig. Å lage en kassett til en venn var noe man la mye arbeid ned i. Det var vikelig en gave, det kunne være en romatisk greie, eller en slags mentor-ting. Folk har ikke de samme følelsene for det de deler på nettet. Det er ikke det samme når folk brenner cd-r og gir deg 25 stykker i slengen, med tittelen krotet ned på platene med tusj. Det er noe tvangsmessig ved det. Og hvis du legger alt av Stereolab ut på nettet, hver eneste syvtommer, er det jo direkte ondsinnet mot artistene.

- Du deler ikke Neil Youngs og Todd Rundgrens oppfatning av at fildeling er «den nye radioen»?

- Enkelte nedlastere sier at de kjøper ting de virkelig liker, men det tror jeg ikke noe på. Når du allerede har lastet det ned, er sjansen for at du kjøper det veldig liten.

- Youngs argument er at fildelingen fungerer som markedsføring for konserter og annet som alltid har vært mer innetektsbringende for artister enn platesalg?

- Noen artister har selvsagt lært seg å jobbe med systemet, å bruke YouTube, å skape en buzz, få oppmerksomhet. Men det gjelder ikke alle.

Du snakker om YouTube som en kraftig driver for retromentaliteten. Men er det mulig å mislike en så epokegjørende innovasjon?

- YouTube er en fantastisk ting. Det er mange interessante artister som henter sampler fra derfra. Og jeg legger klipp på bloggen min hele tiden. men er usikker på om noen ser dem. Og egentlig liker jeg kanskje bedre å huske ting enn å se dem igjen på denne måten. Problemet er at man kan bruke all tida si i fortiden. Er du 14 år i dag, oppleves alt som parallellt, enten det er 40 år gamle ting eller helt nye ting. YouTube og internett får all denne fortida til å høres ut som om den er nå.

- I boka er du kritisk til hvordan journalisten og forfatteren Dylan Jones beskriver sitt lidenskapelige forhold til sin iPod i boka «IPod, Therefore I Am». Men er det egentlig noen forskjell på Jones' fetisjisisering av sin iPod og min av rørforsterkerne i stereoanlegget?

- Jeg har jo iPod selv. Det er vakre, lekre produkter som er fine å ta på og bruke. Men jeg leser boka til Jones litt som et hymne til forbrukersamfunnet. Det betyr ikke at jeg ikke kjenner meg igjen, jeg har noe av den samme mentaliteten. Jeg er en tvangsmesig konsument av plater, bøker og gamle magasiner, for eksempel. Jeg har denne enorme samlingen, og det ender jo bare med at man har så mye at man ikke vet hva man skal spille. Man er så opptatt av musikken at man mister den. Lost in music, som Sister Sledge synger.

- Det er selvsagt en stor juridisk og praktisk forskjell mellom fildeling og platesamling. Men både en som fyller harddisken med alt han kommer av favorittmusikk og en som skal ha førsteutgaver av alle 7 tommers singler med favorittaristene er drevet av en form for samler/jeger-instinkt?

- Det er fellestrekk, ja. Men det er så mye mer tilfredsstillende når du må fysisk ut og gå, og jobbe fysisk, bla gjennom ting, bokstavelig talt bli skitten på hendene. Da er gevinsten når du finner noe desto større.

- Du er en mann som lengter tilbake til tida før alle lengtet tilbake?

- Det er selvsagt den sentrale motsigelsen. Folk tenker «ha!, der fikk vi ham!», men det er jo ikke slik at jeg ikke tenkte over dette i de tre årene jeg jobbet med boka. Jeg er ikke nostalgisk, jeg er konsistent. Ville jeg ha postpunk tilbake, eller jungle og drum'n'bass, ville det vært nostalgisk. Det jeg ønsker meg er den samme ånden og opplevelsen, i dagens musikk. Jeg savner det nye, det kantete, det rare.

DEBATTBOK: Simon Reynolds' siste bok er mye debattert i musikkbransjen.
DEBATTBOK: Simon Reynolds' siste bok er mye debattert i musikkbransjen. Vis mer