Ypper til språk

En eksistensiell roman om tyngde og letthet i språket, skrevet med beundringsverdig styrke og mot.

BOK: I Hanne Ørstaviks litterære univers er ikke språk bare et glidemiddel i samvær mellom mennesker. Det finnes noe inni språket; noe som er selve grunnen til språk. Denne kjernen er det hun leter etter, også i den nye romanen, «Presten».

I våre dagers skvaldrekultur er ordene i ferd med å miste sin vekt. I Hanne Ørstaviks forrige roman «Uke 43» (2002), var hovedpersonen litteraturviter, altså et menneske som hele tida må veie språk og ideer. I «Presten» tar Ørstavik enda et skritt mot språkets innerste mening, i og med at hun lar hovedpersonen virke som prest. Hvem andre enn nettopp forkynneren av Ordet trenger at ordene har en kraft hinsides sammenstillingen av bokstaver?

Selvmord

Jeg-personen heter Liv er 35 år og prest i en by i Finnmark. Alt i den første gudstjenesten hadde hun opplevd at folk reiste seg og gikk. Hun snakket for lenge, prekte og prekte, fordi hun hadde noe å si som hun ikke fikk sagt ordentlig.

Liv kom nordover med en tung bagasje. Hun hadde vært i Tyskland og jobbet med sin doktorgrad da hun innledet et nært vennskap med Kristiane, en kvinne som drev med figurteater. Kristiane hadde skutt seg før Liv brøt opp. Spørsmålet om hvorfor hun ikke orket å leve er sentralt for Livs refleksjoner.

Doktorgradsarbeidet har betydning på flere plan: «Jeg hadde tatt praktikum, men siden fortsatt med teorien fordi jeg ikke kunne stå der og tale i en menighet. Jeg hadde ikke kunnet si ord jeg ikke allerede kjente var fylt, ord jeg ikke visste om bar,» reflekterer Liv.

Sameopprør

Når hun nå befinner seg nordpå, er også det en frukt av studiefordypningen. Hun har arbeidet med sameopprøret i Kautokeino i 1852; et blodig sammenstøt mellom omvendte samer og nordmenn der lensmann og handelsmann ble drept og to samer halshogd i det etterfølgende rettsoppgjøret. Prest og biskop nedtegnet begivenhetene, og det er denne versjonen Liv studerer. Hun leter etter samenes versjon i underteksten, og for henne kommer dette til å handle om språk. Bibelen var nettopp blitt oversatt til samisk, og Bibelens ord ga samene ammunisjon i kampen for rettferdighet.

Livs tankereferater hopper hele tida mellom nåtidig prestegjerning, nær fortid som Kristianes venninne i Tyskland og den fjerne fortidas sameopprør. De fortidige hendelsene og erfaringene er bunnen i Livs refleksjoner rundt det som skjer rundt henne, og ofte så knugende til stede at hun ikke makter å fungere i forhold til omgivelsene som er her og nå.

Karrighet

Hun deler prestegården med kirketjeneren Nanna og hennes to døtre, Lillen og Maja. Nanna er nettopp blitt enke etter en ulykke i fiskemottaket, førskoleungen Lillen er blitt farløs. 19-årige Maja, som Nanna fikk da hun var 16, framstår som et taust skrik om oppmerksomhet der hun vandrer i en kokong av støyende, dunkende housemusikk med piercinger over hele ansiktet. Liv klarer knapt å tenke i denne konteksten, langt mindre berøre eller bli berørt.

Ibsenske krav

Nåtidshandlingen i «Presten» skjer over ei snau uke, mellom søndagens høymesse og en begravelse påfølgende fredag. Det har skjedd et selvmord i det lille samfunnet, ei ung jente har hengt seg i reisverket der fisken henges til tørk. Livs møte med foreldrene hennes blir et bilde på hennes egen uegnethet i forhold til andre mennesker. Den karrige naturen, vekslingen mellom snø som fyker og snø som smelter, er en isnende ramme rundt romanens innhold.

Teksten beskriver Livs refleksjoner, dypere og dypere rundt dilemmaet sannhet og godhet, tyngde og letthet. I sin jakt på sannhet og mening framstår hun som en steil figur nesten av ibsenske dimensjoner. De tilsynelatende uforståelige selvmordene rundt henne tydeliggjør hennes krav til seg selv om glassklar erkjennelse. «... så lenge det er godt, trenger det ikke være sant,» hadde Kristiane sagt. Men for Liv var det omvendt: «Hvis det ikke var sant, så var det ikke godt.»

Sjelden leser man en så skarpsynt analytiker som Hanne Ørstavik. Hun gir ikke ved dørene; her finnes verken føleri, sentimentalitet eller annen form for publikumsfrieri. Fortellingens idé er overordnet, alle løkens lag er skrelt bort for å komme inn til kjernespørsmålene.

Hanne Ørstavik gjør det aldri lett for seg selv eller leseren i sin strenge omgang med de eksistensielle problemstillingene. Men takket være et språk som er ladet med presisjon, uten å miste sin enkelhet, er det en opplevelse å følge henne i mål. Man kjenner at man har lest noe vesentlig man ikke vil være foruten.