Ypperstepoet Opstad

Den norske Lyrikklubbens pris går i dag til Steinar Opstad for boka «Synsverk». Det er hans fjerde diktsamling, alle er priset.

Her skjer det!

POETEN SPØR: - Står den på nå?

Steinar Opstad hvisker over bordet. Ytterst forsiktig, mens han ser ned mot båndopptakeren. Ved nabobordet ler en finansmann høyt. Det er krigerske tanker i vårlufta.

Intervjuet finner sted en tirsdag i mars. Opstad har antydet - ved et noe for slapt håndtrykk - at han er reservert, men prisboka hans «Synsverk» skapte en opphetet debatt. Blant annet i Klassekampen.

- Den dagen dette trykkes er det kanskje brutt ut krig, noen tanker rundt det?

- Det er ganske rart å sitte her og bli intervjuet om poesi, det har jeg tenkt på. Du kan få skrivesperre av det. Syns ikke det er noen mening i å holde på med å pusse på det formelle. Jeg kan bli satt ut av den typen nyhetsflom som har vært i det siste, men samtidig opplever jeg det absurde at jeg sitter og skriver nye dikt, mens jeg har radioen på og hører på nedtellingen til krig. Tenker da på om jeg er et enormt egoistisk og fullstendig immunt menneske som ikke tar innover meg verden, liksom. Samtidig er det jo sånn at alle yrker utøves underveis, selv om vi står overfor en katastrofe som antakeligvis vil ramme utrolig mange uskyldige mennesker, sier Opstad.

Det vil si: Han hvisker.

- Samtidig kan jeg ikke ta det innover meg og føle noen skyld selv om jeg skriver dikt. Jeg må tenke på at dette kanskje planter seg inn i det jeg skriver.

- På hvilken måte?

- I en mer abstrakt form eller som ubevisste mønstre, men nå ser jeg ikke på det som min oppgave å være politisk i en direkte forstand. Det har jeg aldri holdt på med. Samtidig sier jeg ikke at jeg har holdt på med skriving for skrivingens skyld, men jeg har tatt utgangspunkt i den individuelle erfaringen og forsøkt å få det til å peke ut derfra.

ERFARINGENE: - Hva slags erfaring har du å slå i bordet med?

- Jeg bruker ikke å slå i bordet med mine erfaringer. Det var en metafor.

Opstad, født i 1971, ser ned, bort, ut og vekk, etterfulgt av en noe usikker latter.

- Hva slags soldat var du?

- Jeg har aldri vært soldat, det har jeg ikke. Jeg var militærnekter.

- På hvilket grunnlag?

- Pasifistisk grunnlag.

- Er du fortsatt pasifist?

- Så langt det rekker, ja, pasifist så langt det rekker.

For «Synsverk» får Opstad 25000 kroner i prispenger. Penger som kommer fint med i reisetaska når han om få uker drar på tur til Berlin for å skrive.

FRA «SYNSVERK» napper vi ut «Lille profet». Hvorfor? Fordi det kanskje tegner et lite bilde av samtidsskribenten. Dette kaller han seg ettersom han har et noe anstrengt forhold til tittelen poet:

Der natten er et rypshode

går far gjennom åkeren.

Åkeren er så gul at far lyser.

Livet mitt har vært en uutslettelig alder

og jeg er en innbilsk skapning

som skriver vers i restene av et Norge.

Det ligger kniver på åkeren

og far blinker i knivene

det er noe han vil si, men jeg vet ikke hva.

Norge er en åker der en far går omkring

og ber om unnskyldning til alle de

han vil skal slutte fred med hverandre.

GUIDE: - Kan ikke du guide meg inn i og ut igjen av dette diktet?

- Jaha, liker du det eller liker du det ikke?

- Det duger.

- Er det fordi det kanskje er upretensiøst?

- Ja, kanskje fordi det er såpass enkelt at jeg forstår det.

- Men, jeg kan ikke forklare diktet for deg, sier Opstad.

Det vil si: Han hvisker.

- Dere poeter er jo en sekt, en sær sekt. En flokk som folk flest ikke leser, er det noe feil med poetene eller folket?

- Nei, nei. Vi er ingen sekt og poeten er da en del av folket. Jeg kommer ikke fra noen poetfamilie, jeg har funnet veien til diktene selv. Jeg ser ikke på dikt som en elitær sjanger, den er like demokratisk i sin uttrykksform som andre sjangere. Jeg tror det vil komme politiske omstendigheter der diktet vil betyr mye mer fordi poesiens kraft ikke er tappet. Verden trenger dikt.

- Hva slags humor har du?

- Hvorfor lurer du på det?

- Fordi jeg har lyst til å lure på det?

- Det finnes faktisk humor i noen av diktene mine, men den er kanskje vanskelig å få øye på. Jeg har faktisk ganske mye humor, men jeg er ikke så flink til å skrive om det. Det er litt leit det, fordi jeg har en tendens til å havne i den andre grøfta. Men, jeg kan plutselig begynne å le etter en tre ukers tid og da ler jeg voldsomt. Tror ikke jeg er gravalvorlig privat, men jeg kan kanskje framstå som det i diktene, sier Opstad.

STEMMEN: Stemmeleiet er noe høyere nå.

- Gratulerer med nok en pris.

- Takk, men man skal være sterk for å få priser. Det koster å få priser. Jeg må kjempe for å komme bort fra det, men ettersom denne boka har fått en delt mottakelse, er det lettere å ta imot. Jeg føler nok at jeg er overpriset også, men du må få med at jeg ser fram til å lese i kveld.

Opstad drikker ut kaffen, vannglasset og han tørker forsiktig vekk et par wienerbrødsmuler.

Sammen går vi stille ut i lyset.

HEDRET POET: Steinar Opstad får Lyrikklubbens pris i kveld.