Yrende Rinnan

Ole Rinnan har en helt spesiell posisjon i norsk kunst, og med myriader av minutiøse strøk leverer han maleriets svar på 1000-streksgrafikken. Likevel er en tidkrevende temperateknikk et sekundært poeng ved Rinnans retrospektive utstilling i Galleri Haaken i Oslo, selv om noe av forutsetningen for den maleriske intensiteten og forklaringen på Rinnans sparsomme produksjon ligger der.

Han åpnet drømmeporten mot et eget billedunivers med sine første «Kvinne Blues»-malerier på Høstutstillingen i midten av 70-åra. Selvsagt kunne man kartlegge noe av terrenget via kunsthistoriske veimerker: Til naivisten Rousseaus tropiske fantasier, den surrealistiske fauna og flora hos Max Ernst samt de avkledde aktørene i Paul Delvaux' nattlige scener. Referansene førte imidlertid bare et stykke på den veien som Rinnan hadde tatt for å finne sitt eget stoff, og som fikk sin særegne substans i de laserte og fernisserte lagene av innprikkete farger.

Tegn og figurer

Ole Rinnans malersinn beveget seg tidlig utenfor billedmessig allfarvei, og før han ble nesten helt kroppslig lammet i 1965 var den orientalsk-influerte amerikanske vestkystmaleren Mark Tobey en viktig impuls. Forbindelsen med denne forgjengeren får et slags farvel i første versjon av «Kvinne Blues», hvor de kalligrafiske skraveringene som innrammer de nakne kvinnene «skriver» seg inn lik en avskjedshilsen. På et billedmessig plan kan man likevel ane en slags kontinuitet fra rammens sitrende strøm av visuelle tegn, til det myldrende samspillet av figurative elementer på maleriflaten.

Forgjengelighet

Disse tidlige 70-tallsmaleriene er yrende fulle: av blad og blomster, fugler, insektsvermer - men først og sist kvinner. De feminine figurene står suggestivt belyste, tett grupperte og sensuelt stiliserte helt fram mot billedkanten, men lar seg ikke bare passivt iaktta som tradisjonelle aktmodeller. Med store, stirrende øyne er de selv betraktere , og Rinnan går Delvaux en høy gang når det gjelder å gi de barbrystete objektene for sitt synsbegjær et nesten hypnotisk betvingende blikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I «Kvinne Blues»-bildene flagrer sommerfugler rundt figurene, og Rinnan setter slik en strofe av forgjengelighet opp mot den forlokkende feminine frodigheten. «Deilig er den himmel blå» er også en tittel med dobbeltbunn, hvor himmelen mørkner over et utsnitt av tropisk ødsel natur der dyrisk disharmoni og grådige kaoskrefter forsøkes temmet til spisspenslet orden. Blikket blir igjen bildets fokuspunkt i «Ugler i mosen» (et uttrykk som opprinnelig hadde med ulv å gjøre), og oppsynet til mannen med uglemaske - som skremmer opp fugler og insekter - knyttes til den negative nattsiden av det tradisjonelle klokskapens symbol.

Rinnan maler sine fugler med utstoppete arter som modeller, men setter dem inn som aktører innenfor en annen orden enn ornitologien. De opptrer i et døgnets grenseland som veksler fra skumring til tussmørke, hvor atmosfæren er ladet med lengtende eros i «Fjernsyn I» og ubarmhjertig død i «Nattmat i det blå» (en tittel som også er et surrealistisk stikk til Manets «Frokost i det grønne»). Fargeskiftet gjennom tittelordene til miniformatet «Fløy en liten grønn fugl» fra 1983 fungerer også som et assosiasjonsskapende innspill fra Rinnans side, og får stå som et varsel om de nye, store arbeidene han akter å komme med til høsten.