Yrkesaktive mødre og effekt for barn

Hvilke positive effekter for familien og barna gir det faktum at også mor har utdanning og jobb?

Tre bølger karakteriserer internasjonal forskning de siste 50 åra om dette tema. Bølgene har bygd seg opp på bakgrunn av følelsesladde diskusjoner. De har tonet ut med relativt entydige funn, for så å bygge seg opp igjen på grunnlag av uenighet i tolkninger av forskningsresultater og aktuelle samfunnsforandringer. De tre bølgene inndelt i tidsepoker karakteriseres av følgende dominerende problemstillinger. I 1950- 70: burde kvinner, spesielt mødre, ha lønnet arbeid utenfor hjemmet? I 1970- 90: hvis de hadde lønnet arbeid, hvilket sted og hva slags type omsorg var best for barna? I inneværende tiår, 1990- 2000, har man spurt seg: hvilke kvalitetskrav skal vi stille til voksne som har omsorg for barn enten det skjer hjemme, hos dagmamma eller i barnehage?

I 1947 vedtok ILO en resolusjon om kvinnelige arbeidere og hjemmeplikter. Tidsskriftet International Labour Review trykket en serie artikler om barnetilsyn og gifte, kvinnelige arbeidere. En katolsk, belgisk kvinne, Maria Baers, laget en oversikt over hvilken statistikk som fantes, hvorfor kvinner ville jobbe og hva WHO tilrådet i forhold til konsekvensene for barna. I 1954, i forsiktige toner, argumenterer hun filosofisk, økonomisk og sosialt for at kvinnene kunne ha arbeid, særlig i tilfelle der mannen var udugelig. Men rapporter skrevet for WHO ga imidlertid minimal støtte for at mødrene fjernet seg fra barna. Likevel økte interessen for «den arbeidende mor» og konsekvensene for familielivet. Det ble det nye «sosiale fenomenet» å forske på.

Den første bølgen barnepsykologisk forskning i 1950-åra omfattet blant annet studier der barn i institusjoner ble sammenlignet med barn hjemme. Resultater viste at uheldig utvikling hos institusjonsbarn skyldtes ekstrem underbemanning, utrivelige omgivelser og minimale muligheter for personlig omsorg til barna. Dessuten fant man at små barn generelt sett utviklet trygghet til flere personer, ikke bare biologisk mor. Man oppdaget også at fedre kunne være utmerkede omsorgspersoner. Oversiktsartikler i 1960 (Stolz) og 1963 (Siegel) i det prestisjetunge barnnepsykologiske amerikanske tidskriftet Child Development oppsummerte datidens kunnskap. Det var få forskjeller mellom fungering hos barn som hadde henholdsvis hjemmeværende eller yrkesaktive mødre. Men man visste fortsatt lite om konsekvensene for førskolebarn og kvinnenes holdninger til å ta jobb. Svensk og amerikansk forskning på 60- og tidlig 70-tall viste imidlertid at barnehagebarn utviklet utmerket sosial kompetanse, selvstendighet og skoleparathet. Likevel var det få som var villige til å kalle hjemmebasert omsorg for en risikofaktor. Den første bølgen tonet ut i slutten av 70-åra med paret Rapoport og Rapoports oppfinnelse av begrepet «tokarrierefamilien». En stille revolusjon blant kvinner som nye lønnsmottagere hadde funnet sted og blitt akseptert. Å ha flere roller ble sett på som positivt. For kvinner ga det økt selvaktelse, bedre fysisk og mental helse og økonomisk selvstendighet. Menn fikk økt følelsesmessig tilknytning til barna og mindre press økonomisk. Familie- og økonomiforskning ekspanderte. Det gjorde også småbarnsmødrenes utdanningsnivå og dermed andel i yrkeslivet.

Den andre bølgen bygde seg derfor opp på grunn av den voksende konflikten mellom økt andel småbarnsmødre i jobb og manglende barnehagetilbud. Oppblomstring av alternative passeformer skapte usikkerhet og uro blant foreldre. Var det slik at én type omsorg var å foretrekke framfor en annen type med hensyn til barnas beste? En rekke studier i Europa, bl.a. Sverige, USA og Japan sammenlignet barns sosiale og følelsesmessig utvikling med type dagtilbud. Hjemmebasert omsorg, dagmammatilbud, små og store barnehager, private og offentlige, ble sammenlignet. Oversiktsartikler av Hoffman (1979 og 1989) og Lamb og Sternberg (1990) viste at omfattende forskning ikke fant forskjeller mellom førskolebarn i tokarrierefamilier sammenlignet med enkarrierefamilier. Heller ikke fant man store forskjeller mellom type sted omsorgen ble gitt og barnas sosiale og følelsesmessige utvikling. Det ble ikke lenger så interessant å sette hjemmeomsorg opp mot barnehageomsorg. I stedet påpekte ledende amerikanske forskere at de skandinaviske og newzealandske barnehagemodeller hadde avgjørende god kvalitet som ga et positivt utfall for barna. Antall voksne per barn i barnehagegruppene, samværet mellom barna, førskolelærerutdanning og tilrettelagte tilbud ble identifisert som sentrale faktorer for et godt barnehagetilbud. Den andre bølgen tonet derfor ut med en internasjonal enighet om at det var innholdet i kvalitetssikringen av barneomsorg man måtte finne ut av. Det var også nødvendig å konsentrere forskningsinnsatsen om barn 0- 3 år. USA og Storbritannia hadde ikke permisjonsordninger slik de skandinaviske velferdssamfunn hadde utviklet. Derfor vokste den tredje bølgen seg opp på en opphetet debatt mellom dominerende amerikanske og britiske barneforskere om mødre burde være yrkesaktive fra barnet var to- tre måneder gammelt.

En konsensuskonferanse i USA viste at samfunnet tok debatten på alvor og resultatet ble ganske imponerende. Det amerikanske forskningsrådet besluttet å investere 50 millioner dollar (!) for å finne det «endelige» svar på mødrenes evige dilemma. Dette århundrets største barneundersøkelse er omtalt i kapittel åtte i rapporten «Barnets verd og barnehagens verdier». Der oppsummeres også det faktum at «children are not inevitably harmed just because they experience non-parental care» (Lamb, 1997). Lamb, som har vært gjesteprofessor i Göteborg, skryter av skandinavisk velferdsutvikling. I et EU-prosjekt får norske og norditalienske barnehager best karakter når det gjelder kvalitet. I rapporten «Kvalitet i barnehagen», som første gang ble utgitt i 1995, har jeg utredet og definert kvalitet i barnehagen. Det er kort sagt «personlig omsorg for barna; pedagogisk program; tilrettelagte opplegg for barn med spesielle behov; ordnede helse-, sikkerhets- og arbeidsforhold for barn og voksne; bygninger tilpasset barnehagedrift og engasjerte foreldre og myndigheter». Norge har også fått internasjonal anerkjennelse for sin nye rammeplan som kvalitetssikrer barnehagens pedagogiske innhold. Foreldre samarbeider med personalet om å utvikle kvalitetserklæringer etter modell fra New Zealand. Relasjoner mellom familier og barnehager er pekt ut som ett framtidig forskningsområde. Barne- og familiedepartementet har stimulert viktig utviklingsarbeid av barnehagekvalitet gjennom lokale prosjekter. Men det er knapt noen som helst barnehageforskning støttet av Norges Forskningsråd. I stedet har det vært en viktig prioritering av barnevernsforskning. Barnevernet i kommunene er helt avhengig av barnehager som primærtiltak for ett- og toåringer i risiko. Det er beklagelig at ikke dette vies systematisk oppmerksomhet. Barnehagen er ett av de få kommunale forebyggende tiltak for barn. Det er også beklagelig at vi ikke har en eneste kontrollert studie av de mulige positive helsegevinster det ligger i at ett- og toåringer er i barnehage sammen med sine barnehagevenner.

Dersom kontantstøtte innføres og barnehagene får vanskeligere forhold, reduseres kvalitetssikringen av barneomsorg i Norge. Og hvordan skal man kvalitetssikre potensiell oppblomstring av dagmammaomsorg? Det ser jeg som barnepsykolog alvorlig på. Her må det betydelig innsats til og det blir kostbart. Man skal ikke se bort fra at dagens småbarnsforeldre har blitt mer oppmerksomme enn før på kvalitetskrav de kan stille til småbarnspass. Det er en positiv effekt av medias oppmerksomhet om saken.

barneomsorg

I en tidligere kronikk av professor Stein Erik Ulvund her i Dagbladet fikk vi et innblikk i forskningen på området barneomsorg og hjemmeomsorg. Også Anne Inger H. Borge gir oss en slik gjennomgang, delvis og indirekte som et svar på Ulvunds overblikk. Borge tar for seg tre bølger av forskning de siste femti årene og vektlegger spørsmålet om kvaliteten i omsorgen. Hun står blant annet bak rapporten «Barnets verd og barnehagens verdier».