Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Kunstnerisk frihet

Ytringer og demokrati, ikke pengesløseri

Ytringsfrihet og kunstnerisk frihet handler ikke bare om retten til å få ytre det man vil, men også om muligheten til å gjøre det.

MÅ HA MULIGHETEN: Ytringsfrihet og kunstnerisk frihet handler nemlig ikke bare om retten til å få ytre det man vil, men også om muligheten til å gjøre det, skriver kulturminister Abid Raja. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
MÅ HA MULIGHETEN: Ytringsfrihet og kunstnerisk frihet handler nemlig ikke bare om retten til å få ytre det man vil, men også om muligheten til å gjøre det, skriver kulturminister Abid Raja. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer
Meninger

Silje Hjemdal var tidlig ute i min periode som kulturminister med å teste ut mitt syn på Kulturrådets forvaltning av offentlige midler. Jeg svarte henne at kulturpolitikken skal bygge på ytringsfrihet og toleranse, at jeg forvalter statlige midler til kunst og kultur etter prinsippet om armlengdes avstand.

Nå ønsker hun også mitt syn på hvorvidt markedskreftene eller Kulturrådet er best egnet til å legge til rette for kunstnerisk frihet. Da vil jeg først nevne noen av punktene regjeringen styrer etter. Og så vil jeg fortelle hvorfor jeg mener det ikke er noe enten/eller men ja takk, begge deler.

Regjeringen mener at kulturlivet, frivilligheten og medieoffentligheten er selvstendige byggesteiner i samfunnet. Det offentlige skal legge til rette for utvikling og et mangfold av private og offentlige finansieringskilder, og å stimulere til maktspredning i kulturlivet. Både geografisk, organisatorisk og økonomisk.

Men så er det sånn at noen kunstuttrykk lever og utvikler seg gjennom et solid marked og trives godt gjennom kommersialisering, mens andre gjør det ikke. Offentlig finansiering sikrer en større bredde og mangfold enn det markedet sørger for. For meg er det ikke et enten/eller, men et ja takk, begge deler.

Statens ansvar handler om å gi rom for bredde, mangfold og den utforskende, nyskapende kunsten som stiller de spørsmålene vi kanskje ikke liker, men trenger å høre. Det som ikke kommer av seg selv, det som markedet ikke uten videre omfavner. Det som trenger tid til å utvikles videre. Noe kan være begynnelsen på noe større, noe avsluttes i tidlig fase. Det er summen av alle aktivitetene som tar oss videre.

Ytringsfrihet og kunstnerisk frihet handler nemlig ikke bare om retten til å få ytre det man vil, men også om muligheten til å gjøre det. Dette går jeg nærmere inn på i kunstnermeldingen som jeg snart skal legge fram. For meg er kunst ytringer, og kunstnerpolitikken derfor også ytringsfrihetspolitikk og en del av det såkalte infrastrukturkravet som er et av aspektene ved ytringsfriheten som er vernet i Grunnloven § 100. Jeg ser ikke kunst som pengesløseri, men som ytringer og demokrati.

Kunst og kultur er til for folk, det er vi enige om. Men folk flest er like forskjellige som kunsten som gjenspeiler og utfordrer dem. Jeg skal ikke påtvinge noen en kunstopplevelse de ikke ønsker. Men jeg skylder ettertida å ikke miste den kunsten som ikke klarer seg selv i dag, og spesielt ikke den kunsten som er forut for sin tid. Kulturrådet stiller med en beslutningsstruktur som ivaretar nettopp denne.

Det gleder meg at Hjemdal nå så tydelig anerkjenner prinsippene om ytringsfrihet og kunstnerisk frihet. For jeg mener bestemt at kunsten skal stå fritt til å utforske alle sider av mennesket og samfunnet, enten vi liker dem eller ei. Da trenger vi både den kunsten som finansierer seg selv og den som ikke gjør det. Som kulturminister tar jeg ansvaret for helheten.

Hele Norges coronakart