Ytringer og politisk TV-reklame

Ytringsfrihetskommisjonen har lagt fram et imponerende stykke intellektuelt arbeid. Det er derfor lett å slutte seg til Arve Solstads hyldest i Dagbladet 3. oktober. Ser en romslig på genren, må en kanskje tilbake til den første maktutredningen for å finne tilsvarende intellektuell tyngde i et utredningsbasert innspill til den offentlige arena. Vi kan derfor bare håpe at Stortinget i sin tur vil finne mer tid til debatten enn et par sene nattetimer som altså ble maktutredningens skjebne tidlig på 1980-tallet.

Solstad har rett også på et annet punkt, nemlig at nå er tiden kommet for de «intellektuelle smågnagere», slike som kaster seg over enkelttema til fortrengsel for de store prinsippene. Gjennom sine bange anelser beskriver han imidlertid den dominerende politiske tradisjon i Norge. I vårt århundre er det smågnagerne som har formet politikken. Det er den skrittvise pragmatisme som med få unntak har satt sine spor i den norske politiske væremåten. Noe annet er knapt å vente i et land der parlamentet erklærte sin nasjonale selvstendighet i en bisetning. For oss smågnagere er imidlertid denne nærheten til viktige politiske spørsmål et uttrykk for styrken i norsk politikk. I fint selskap er gjerne vårt forsvar at vi er en del av den angloamerikanske tradisjon. Den treffer vanligvis vårt kulturelle gemytt langt bedre enn de store, fundamentalistiske armbevegelser vi mener å skimte hos våre naboer lenger sør på kontinentet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Problemet for Ytringsfrihetskommisjonen er derfor ikke dens intellektuelle gjennomslagskraft, men avstanden til den politiske hverdagsdebatten. Her står det pragmatiske spørsmålet om hva et utvidet grunnlovsvern av ytringsfriheten faktisk fører med seg, helt sentralt. Mitt tips er at stortingspolitikerne mer enn gjerne setter en ny grunnlovsparagraf om ytringsfrihet i finskapet. Men forutsetningen er at den ikke binder dem mer enn f.eks. '110 om statens plikt til å legge forholdene til rette for at et arbeidsdyktig menneske kan skaffe seg arbeid - en bekymring kommisjonen åpenbart selv nærer.

Mitt ærend her er nettopp et deltema i utredningen, nærmere bestemt kommisjonens flertallsforslag om å åpne for politisk reklame i fjernsyn. Selv om kommisjonen har delt seg i et flertall og et mindretall, har den noe overraskende unnlatt å referere hvem som faller i den ene og den andre gruppen. Muligens skyldes dette en forestilling om at i det offentlige rom skal argumenter veies i forhold til deres egentyngde, ikke ut fra hvem som framfører dem. Men i så fall kunne en jo nøyd seg med en argumentsamling, utarbeidet med sikte på offentlig debatt og unnlatt helt å trekke konklusjoner. Men det har en altså ikke gjort.

Kommisjonens flertall mener det er uklokt å forby reklame i fjernsynet både fordi politiske ytringer har krav på et særlig sterkt vern og fordi det er tvilsomt om slik reklame nødvendigvis vil få et manipulerende preg. Dessuten kan fjernsynsreklame gi aktørene en mulighet til å komme rundt den redaksjonelle filtrering av meninger som er en uomgjengelig side ved dagens mediesystem. Argumentasjonen bygger likevel i hovedsak på en prinsipiell vurdering. Den bygger på at politisk reklame i TV nødvendigvis følger med på lasset dersom en får et utvidet grunnlovsfestet vern av ytringsfriheten.

Her fører etter min mening prinsippene galt av sted, og virkningene av forslaget feies for lettvint under teppet. Det refereres til en nokså uforpliktende enighet i kommisjonen om at omfanget av politisk reklame under enhver omstendighet må reguleres, uten at det sies særlig mye verken om omfang eller metoder. Hvor vrient dette er i praksis, kan en jo fort se i den debatten som foregår i USA. Her er ett spørsmål hvorledes en kan trekke grensene mellom den kandidat-finansierte reklamen til fordel for en bestemt kandidat og den saksorienterte reklamen som ofte i praksis støtter en bestemt kandidat, men som ikke betales av kandidaten selv. Den første har lovregulerte begrensninger - med basis i en demokratisk argumentasjon. Den andre har det ikke - med basis i ytringsfrihetsprinsippet. Dette til tross for at forskjellen i virkninger mellom de to typer politisk reklame ikke er lett å få øye på.

Kommisjonen begrunner ytringsfrihetens fundamentale nødvendighet med ønsket om å fremme sannhet, demokrati og individets frie meningsdannelse («autonomiprinsippet»). Den er klar i sin påpeking av at de tre har sine grenser der ulempene blir større enn fordelene, og at det kan være motsetninger mellom dem. Mindretallet i kommisjonen peker på at politisk reklame i TV vil bryte med det demokratiske likhetsprinsipp, all den stund dette koster penger. Skjevheter mellom ulike politiske aktører vil nemlig bli langt skjevere i TV enn i andre medier fordi det koster mer å produsere og få sendt slik reklame. Videre mener disse at TV-reklame vil fremme en uheldig debattform der de korte, enkle og potensielt manipulatoriske innspill vil få en mer framtredende plass. Kommisjonens flertall har på sin side stor tro på at i det offentlige rom vil dette slagget renses ut, og at terskelen for å bryte selve prinsippet om ytringsfrihet bør være høy.

Nå er det vanskelig å se at nytten av politisk TV-reklame for å fremme sannhet og fri meningsdannelse for individet er særlig stor. Virkningene på demokratiet er etter min mening negativ. En kan selvsagt hevde at når politisk reklame er lovlig i aviser, i radio, på kino og på internett - ja, så greier vel demokratiet TV-mediet også. Men TV-reklamen kan i denne sammenheng føre til at lasset blir tyngre enn godt er for bærekraften i de underliggende demokratiske prosesser. Et slikt argument bygger bl.a. på at fjernsynet som medium har større gjennomslagskraft enn andre medier. Det betyr at partiene får mindre velgermobilisering igjen for pengene ved å annonsere i aviser eller radio enn om de hadde vært brukt i TV. Skulle dette premisset være feil, så svekkes åpenbart argumentet om at forbud er særlig viktig av demokratiske grunner. Men samtidig svekkes også argumentet om at det å åpne TV for politisk reklame er særlig viktig for ytringsfriheten . Aktørene kan jo da nøye seg med andre og like gjennomslagskraftige medier.

Gitt at TV faktisk er et spesielt sterkt medium, ligger imidlertid de negative virkningene for demokratiet ikke bare i at ressurssterke grupper får større politisk gjennomslagskraft. På demokratiets minuskonto må en også føre de sannsynlige virkninger TV-reklamen vil få på hvordan de politiske partiene arbeider. For dersom partistrategene tror at TV-reklame gir beste muligheter for velgergevinst, er det overveiende sannsynlig at også politikerne vil prioritere dette mediet for å få gjennomslag for sin politikk og sine ambisjoner. Dette vil ganske sikkert føre til en enda sterkere sentralisering av partiorganisasjonene enn det vi alt har sett de siste årene, med en tilsvarende svekkelse av partiaktiviteten ellers. Har partiet én million kroner på kontoen, vil det «lønne» seg å bruke dette på reklame i TV framfor å finansiere en bred programprosess før landsmøtet. Dessuten vil slike muligheter føre partiene ut på en intensivert pengejakt. Jakten på de millionene som trengs for å henge med i galoppen vil følgelig kreve stadig mer oppmerksomhet og omtanke i partiledelsen. Ikke noe av dette vil styrke demokratiet i stort.

Vi smågnagere ser likevel praktisk på tingene. Problemet er pengene og hvilke aktører som får privilegert tilgang til folks private sfære, snarere enn at politikerne går utenom journalistisk regi. Et britisk system med «party political broadcasts» på fri sendetid i NRK og TV2 er slik sett greit nok, i hvert fall dersom statsstøtten til partiene økes for å dekke produksjonskostnaden. Et annet spørsmål er om slike statsfinansierte gjesp er fornuftig pengebruk.