I lys av Anders Behring Breiviks handlinger, hvilket ansvar har vi for hva vi mener, tenker og sier?

La oss ta utgangspunkt i at vi står overfor et tilfelle av manglende realitetssans mer enn overfor bestemte politiske retninger. Ikke alle er enige i det. Men en del av dem som nå advarer mot misbruk av psykiatrien, bør i hvert fall tenke over at de selv risikerer å politisere psyken. Ikke gjennom å anse motstandere som utilregnelige, men gjennom å legge politiske vurderinger til grunn for når det ikke er riktig å gjøre det.

Uansett, det skal mye til for å oppfatte Breivik som en vanlig «ekstremist». Hitler eller Stalin ville ikke begått noen Utøya-massaker, og Breivik ville aldri klart å bli leder for en nasjon.

Ikke desto mindre framstår han som en slående, individuell karikatur av totalitære, sosiale bevegelser. Både i karikaturen og i det karikerte plukkes det ut syndebukker for alt som går galt i samfunnet - om det så er jødene (Hitler), trotskistene (Stalin), finanskapitalen (Hitler) eller multikulturalistene (Breivik). Syndebukkenes skyld blir så stor fordi Den Store Samfunnsharmonien de ødelegger er så vidunderlig.

Hos Breivik symboliseres denne tenkte harmonien kanskje best av familiefotografiet på det såkalte manifestets siste side. Han selv har en blomsterkrans om halsen, og i likhet med søsteren og moren er han kledd i hvitt. Fiendene i Breiviks hode er nok alle som vil tilsmusse den uskyldsrene idyllen bildet utstråler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvis vi da har å gjøre med en individualpsykologisk avart av politisk ekstremisme, hvordan bør vi etter 22. juli besinne oss på våre egne meninger og ytringer?

Det virker urimelig å si at personen Breivik ble skapt av bestemte meninger i innvandringsdebatten. Skjønt de første ukene etter udådene var mange kjapt ute med politiske forklaringer. Enkelte skyldte på problemene innvandringen fører med seg. Uten slike problemer, ingen Breivik, ble det sagt.

Nei, tvert imot, sa andre, og pekte på innvandringsfiendtlige holdninger: Uten slike holdninger, ingen Breivik. Problemet med begge posisjonene er at de bare peker på normale konflikter og kontroverser i en moderne markedsøkonomi. Med mindre man deler det syn at samfunnet egentlig er en eneste stor harmoni, kunne man nesten like gjerne sagt at det som skapte Breivik, var «samfunnet».

I realiteten har vi i vestlige land nokså konsekvent akseptert et skille mellom meninger og ekstreme handlinger. Totalitære, men ikkevoldelige islamister stilles ikke til ansvar for muslimsk terrorisme. Enhver sionist må ikke stå til rette for hva en jødisk fanatiker begår av terrorhandlinger.

Blant annet i Norge ble den ideologisk ekstreme venstresidens distansering fra Baader Meinhof-gruppen og de Røde Brigader akseptert, til tross for en god del sammenfall i retorikken. Og skal vi ikke være glade for det? Vil det ikke kvele den frie, liberale meningsdannelsen dersom enhver person med illiberale meninger gjøres ansvarlig for en moralsk eller juridisk utilregnelig persons tankeunivers?

Men om ikke våre meninger gjør oss medansvarlige, kan våre ytringer gjøre det - ikke for å skape mennesker som Breivik, men for å neglisjere at de allerede finnes. Sinnsforvirrede individer kan oppfatte våre ytringer på måter vi selv ikke hadde forestilt oss. Selv om vi for eksempel er kritiske til tunge trender i dagens islam, bør vi la være å snakke om «krig» mot islam. For noen kan ta oss på ordet: «Krig, ja nettopp! Krigen har sine egne lover, og nå er vi i den militære mobiliseringsfasen.»

Selv om vi selv ikke mener det blodig bokstavelig, risikerer vi at det finnes dem som gjør det.

Snakker vi om ytringsansvar på denne måten, appellerer vi til at ytringene kan ha konsekvenser som ytreren selv, i lys av sine meninger, ikke ønsker. Vi kan si at «Du som er en hedersmann, du bør ikke snakke på den måten, for det finnes dem der ute som vil misbruke dine ord.» Men det gir dårlig mening å si «Du som er overbevist fascist, du bør ikke med dine ord gi næring til andre menneskers rasisme». Det siste er jo akkurat det fascisten ønsker, så vi kan ikke appellere til noe vedkommende allerede mener. Vi må heller prøve å få ham eller henne til å skifte mening.

I et samfunn med fri, liberal meningsdannelse kan det bare skje gjennom saklig debatt, ikke gjennom henvisning til et overordnet, moralsk ansvar.

Folk er i hvert fall ikke ansvarlige for sine meninger på samme måte som for sine ytringer og andre frivillige handlinger. Vi sier ofte «Du burde ha gjort noe annet», og da forutsetter vi at den kritiserte personen under de gitte omstendigheter kunne ha valgt å gjøre noe annet.

Det er denne typen handlefrihet vi ikke finner i meningsdannelsen. Under normale omstendigheter sier vi derfor ikke «du burde ment noe annet». Og det er vanskelig å få seg til å angre på ting man har ment.

Likevel, ansvaret for våre handlinger kommer også inn i våre meninger, bare på en litt annen måte.

Selv om vi ikke under gitte omstendigheter kan velge å mene det ene eller andre, kan vi velge hvordan vi handler for å danne oss en mening om en sak. Det kan vi gjøre på en mer eller grundig og samvittighetsfull måte, og det er opp til oss hvor mye tid vi bruker på det. Det siste var i følge den franske filosofen René Descartes (1596-1650) forklaringen på at vi i det hele tatt kan ta feil: Vi dømmer forhastet om ting som egentlig kunne trenge en grundigere overveielse.

På den måten har vi alle et ansvar for hva vi mener, særlig når vi vet hvor katastrofale følgene av politisk-moralske feiltakelser kan være. Det betyr at vi som deltakere i offentlig debatt setter oss skikkelig inn i sakene det gjelder, og at vi unngår lettvinte verdensbilder og forklaringsmodeller - noe som tar oss tilbake til utgangspunktet.

Ikke noe er mer lettvint enn å peke ut syndebukker som ødelegger den nasjonale samfunnsidyllen. Kanskje den groteske karikaturen Anders Behring Breivik kan skjerpe vårt blikk for den selvsentrerte lettvintheten i et typisk konspirasjonsteoretisk univers?