INNBITT KAMP: Milliardær og lederen av menneskerettighetskampanjen «Justice for Sergei», Bill Browder, var i Norge i mai for å hindre at dokumentaren «The Magnitsky Act» vises under Kortfilmfestivalen i Grimstad. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
INNBITT KAMP: Milliardær og lederen av menneskerettighetskampanjen «Justice for Sergei», Bill Browder, var i Norge i mai for å hindre at dokumentaren «The Magnitsky Act» vises under Kortfilmfestivalen i Grimstad. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

-Ytringsfrihet betyr ikke å skjende de døde

Bill Browder vil stanse «The Magnitsky Act». Filmselskapet svarte med politianmeldelse. Her skriver mangemillionæren om hvorfor filmen aldri bør vises.

Meninger

For to uker siden publiserte Dagbladet-journalisten Knut-Eirik Lindblad en artikkel med tittelen «Amerikansk milliardær i møter med norske toppolitikere - vil stanse kritisk film om seg selv». Artikkelen handler om en fersk film laget av den russiske filmskaperen Andrei Nekrasov. Filmen inneholder en rekke usannheter om hvordan min russiske advokat, Sergej Magnitskij, døde i et russisk fengsel, og den frikjenner den russiske regjering fra ansvaret for hans død.

Artikkelen ble etterfulgt av en annen artikkel, der Venstre-leder Trine Skei Grande kritiseres for å ha satt spørsmålstegn ved at Norsk filminstitutt er med på å finansiere filmen.

Hadde jeg lest disse artiklene uten noe kjennskap til saken, ville jeg ha kommet til en ganske negativ konklusjon. Hvem kan sympatisere med en rik fyr som forsøker å stanse negativ presseomtale om ham? Hvorfor skulle en stortingsrepresentant støtte ham? Dessverre unnlot Lindblad å nevne mange av de faktaopplysninger jeg delte med ham i et detaljert intervju og i oppfølgende eposter. Han unnlot også å presentere standpunktet til Sergej Magnitskijs familie, som sterkt motsetter seg enhver form for distribusjon av filmen, og nå har Dagbladet vært generøse nok til å la meg fortelle min side av saken.

Jeg var investor og antikorrupsjonsaktivist i Russland i ti år fram til 2005, da jeg ble utvist fra landet og erklært en «trussel mot rikets sikkerhet» etter å ha avslørt korrupsjon i Gazprom og andre store, russiske statseide selskaper. I 2007 gjennomførte korrupte russiske politibetjenter en razzia på mine kontorer i Moskva, der de beslagla alle våre selskapsdokumenter og benyttet dette til å stjele 230 millioner dollar som vi hadde betalt i skatt til den russiske statskassen året i forveien. Min russiske advokat, Sergej Magnitskij, avslørte lovbruddet og vitnet mot betjentene som var involvert. Like etter ble han arrestert av de samme personene han vitnet mot. Han ble torturert i 358 dager i et forsøk på å få ham til å endre forklaringen sin og til slutt drept den 16. november 2009, etter ha fått juling av åtte vakter. Han var 37 år gammel og etterlot seg kone og to barn.

Drapet på Sergej er en av de mest grufulle tingene som kunne ha skjedd. Da jeg fikk høre om hans død dagen etter at han ble drept, lovet jeg hans minne, familien hans og meg selv at jeg ville sørge for at de som drepte ham ble stilt til ansvar.

Jeg trodde at dette kunne la seg gjøre Russland, men tok feil. Da Sergej var i live registrerte han nøye den mishandlingen han opplevde i varetekt. Han leverte over 450 skriftlige klager i løpet av de 358 dagene i varetekt, med detaljer om nøyaktig hvem som mishandlet ham og med navn og detaljer på de ansvarlige. Som følge av dette, er hans sak en av de best dokumenterte tilfellene av menneskerettighetsbrudd i Russland siden Solzhenitsyns «Gulag-arkipelet».

Jeg trodde dette ville sikre at gjerningsmennene måtte møte konsekvensene av sine forbrytelser i Russland, men Putin-regimet gjorde alt de kunnet for å hindre rettferdighet.

De russiske myndighetene endret historien fullstendig og hevdet at Sergej ikke ble slått i fengselet og at han døde av naturlige årsaker. De hevdet at han ikke var en varsler og at han og jeg var ansvarlige for tyveriet av de 230 millioner dollarene, og ikke de korrupte politi- og skattetjenestemenn. Den russiske regjeringen frikjente så alle involverte tjenestemenn – noen av dem fikk til og med statlige utmerkelser og forfremmelser.

Det ble klart at det ikke ville være mulig å få rettferdighet i Russland. Sammen med Sergej Magnitskijs familie søkte vi derfor rettferdighet utenfor Russlands grenser.

I 2012 vedtok den amerikanske kongressen en lov kalt «The Sergei Magnitsky Act». Den pålegger visumsanksjoner og fryser midler til personene som drepte Magnitskij og pålegger slike sanksjoner også på andre som er ansvarlige for grove menneskerettsbrudd.

Samme år oppfordret Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) alle sine medlemsland til å innføre lignende sanksjoner. I 2014 vedtok Europeparlamentet enstemmig en resolusjon som ba EU om å sanksjonere 32 personer for deres rolle i saken. Også Europarådet har foretatt en egen granskning av saken med tittelen «Refusing Impunity for the Killers of Sergei Magnitsky», som ble publisert i 2014, og har anbefalt sanksjoner. Alle institusjoner gransket bevisene uavhengig og kom til samme konklusjon: At Sergej Magnitskij ble torturert og ble et offer for den russiske stat som en gjengjeldelse for at han varslet, og at de ansvarlige må straffeforfølges.

Som man kan tenke seg, så var den russiske regjering rasende. I 2013, fire år etter at de drepte Sergej, ble Sergej Magnitskij og jeg tiltalt i den første posthume rettssaken i Russlands historie. Vi ble begge dømt. Deretter ble arbeidet for å få opphevet The Magnitsky Act i USA gitt topp prioritert av Putin på Russlands utenrikspolitiske agenda. Med dette som mål har den russiske regjeringen brukt enorme statlige midler i sitt forsøk på å diskreditere Sergej Magnitskij på enhver tenkelige måte. Fem russiske tv-dokumentarer om meg har blitt sendt på russisk stats-tv, der det blant annet hevdes jeg er CIA-agent, at jeg stjal alle pengene fra Det internasjonale pengefondet som gikk til Russland på 1990-tallet og at jeg var ansvarlig for at min mentor, og tidligere businesspartner, Edmond Safra, døde. Nylig har den russiske staten til og med anklaget meg for å ha drept Sergej Magnitskij. Effekten av denne russiske statspropagandaen var minimal, og de bestemte seg derfor for å utvide dette ved å videreføre det i Vesten.

I april 2016 annonserte den russiske filmskaperen Andrej Nekrasov, som er kjent for å lage engelskspråklige filmer, at han skulle vise en film om Sergej Magnitskij i EU-parlamentet. Filmen skulle dessuten også vises på den franske tv-kanalen ARTE og den tyske kanalen ZDF. Filmen gjentar den russiske regjeringens usannheter og anklager meg på et vis for å være uenig i dem. Dersom dette var sant, ville filmen vært sjokkerende. Det foreligger imidlertid en overveldende mengde dokumentbevis som avsanner alle påstandene. Da vi fremviste bevisene til ARTE og ZDF, trakk de raskt filmen fra sendeplanen, fordi de ikke ville komme til skade for å medvirke til å skjende en død helt.

Nå forsøker Andrej Nekrasov å bringe spetakkelet sitt til Norge. Ikke bare er filmen finansiert av Norsk filminsitutt med 3,4 millioner kroner, men sammen med filmens norske produsent, Piraya Film, skulle Nekrasov bringe filmen til den norske Kortfilmfestivalen denne uka.

Jeg tror helhjertet på viktigheten av ytringsfrihet, men jeg tror ikke at ytringsfriheten gir deg lisens til å spre usannheter for å skjende avdøde mennesker. Nekrasovs film ble møtt med raseri på vegne av politikere og aktivister over hele verden, som har brukt utallige timer på å bekjempe Putin-regimets korrupsjon. Ved å reprodusere den russiske regjeringens påstander, så vanhelliger ikke Nekrasov bare Sergej Magnitskijs omdømme, men vil også kunne nullstille år med framgang i kampen mot den russiske statens menneskerettsbrudd.

Da jeg for seks og et halvt år siden lovet Sergejs familie og meg selv at jeg ville søke rettferdighet, tok jeg det løftet veldig alvorlig. Sergej Magnitskij ble drept fordi han opponerte mottok russisk statsfinansiert korrupsjon og kriminalitet. Jeg kan ikke tillate at hans ettermæle blir ødelagt av de som overser deres involvering i disse lovbruddene. Rettferdighet handler ikke bare om å straffe de som drepte Sergej Magnitskij, men også om å beskytte hans minne mot Putin-regimet.

Jeg håper virkelig at det norske folk, som er kjent for sin robuste støtte til menneskerettighetene, er enig med meg om dette.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook