I STREIK: Hotellstreiken forsetter. Atikkelforfatteren reagerer på slengbemerkninger fra publikum som ikke har satt seg inn i saken. Foto: NTB Scanpix
I STREIK: Hotellstreiken forsetter. Atikkelforfatteren reagerer på slengbemerkninger fra publikum som ikke har satt seg inn i saken. Foto: NTB ScanpixVis mer

Ytringsfrihet kommer med et ansvar

Lever folk i den troen at vi er noen ondskapsfulle og forsmådde arbeidstakere som skal ta rotta på ledelsen?

Debattinnlegg

Mine kolleger og jeg står utenfor våre respektive arbeidsplasser, med gule vester, intet harme i sinnet og et smil om munnene. Det er sol, det varmer og samholdet er godt under ei vanskelig, tøff og tung tid. Vanskelig fordi streik aldri er det ønskelige utfallet. Tøff fordi det rammer oss alle hardt økonomisk. Tung fordi ingen vet når vi kan begynne å jobbe igjen.

En mann med familie spør meg bittert om hotellet er stengt. Jeg repliserer med et smil at hotellet er åpent for gjester. Selvfølgelig er det ønskelig at streikerammede bedrifter skal unngås, noe jeg antar er åpenbart under omstendighetene, føyer jeg til med en høflig tone. En ung mann i følget rynker panna og kommenterer: «Vi må da kunne gå inn selv om folk ikke gidder å jobbe». Herren som først tiltalte meg gjør en fornærmende gestikulasjon med armen, før han myser: «Ja, så dere ønsker altså at arbeidsgiveren deres skal gå konkurs?».

Det tok litt tid før beskjeden i kommentarene egentlig sank inn. Vi er noen bedagelige unnasluntrere som ønsker å påføre vår arbeidsgiver økonomisk fallitt. Lever folk i den troen at vi er noen ondskapsfulle og forsmådde arbeidstakere som skal ta rotta på ledelsen?Jeg er selv mellomleder i min avdeling, og jeg vil gjerne svare på tiltale.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange identifiserer seg med arbeidet de gjør, andre er glade i arbeidsplassen sin, og de aller fleste er avhengig av jobben for å betjene husleien eller huslånet. For ikke å glemme yrkesstoltheten, som nå ligger hardt såret i felten. Det å brått bli ekskludert fra kanskje den mest essensielle delen av livene våre er ikke noe vi tar lett på. Vi har likevel valgt å organisere oss i et forbund. Med dette valget følger også et krav, at vi som arbeidere har en stemme. At vi som individer er mer enn erstattelige tannhjul i et kynisk maskineri.

For disse verdiene er vi villige til å stå sammen som en enhet og kjempe.

Ytringsfriheten er ikke under angrep, men ytringsfrihet kommer med et ansvar om å utdanne seg selv innen et tema før en uttaler seg. For ofte kaster vi fra oss utilsiktede meninger som en utarmet tyggis, uten å tenke på den uskyldige turgåeren som får faenskapet limt under sålen.

Vi er et fellesskap. Vi streiker for frokostkokken, stuepiken, lærlingen, oppvaskhjelpen og alle de andre underbetalte. Vi er ikke motiverte av grådighet eller latskap, vi er motiverte av å hjelpe hverandre. Når sto du sist opp for noen som trengte det?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook