Ytringsfrihet og fornuft

YTRINGSFRIHET 1: Fredag 6.6 kritiserte Truls Wyller mitt syn på ytringsfrihet. Jeg er enig med Dag Solstad: «Ytringsfrihetens ødeleggende kraft viser seg når den blir dyrket som viktigere enn alt annet.» Ikke ytringsfrihet, men menneskeverd er viktigere enn alt annet.

Men Wyller hevder det er menneskets frie fornuft og dermed ytringsfriheten som er viktigst: «Å tro at muslimer ikke tåler like mye religiøs karikering...» Offeret skal alså bare tåle mer!

Muhammad U. Rana ville vel si: «sekulær arroganse.» Wyller støtter seg til opplysningstidens etikk og filosofi. Men hvorfor deres tro på fornuft? De var preget av platonismen: Fornuften kom feilfri fra idéenes evige verden.

Dawinismen har lagt en bombe under dette dogmet. Fornuften er utviklet gjennom «the survival of the fittest». Innholdet er et produkt av erfaring og miljø og forskjellig fra tid til tid og fra sted til sted. Dessuten slår Wyller bena under sin tro: «Jeg er likevel enig med Stange i at det bør være grenser for individuelle krenkelser.» Hvorfor trengs det grenser, hvis fornuften kan ordne opp selv?

Opplysningstidens etikk under den franske revolusjon var: «frihet, likhet og brorskap». Ikke evige idealer, men et lån fra Det nye testamente. Og hvordan ble de realisert? De drepte kongen, mange i aristokrati og presteskap, tvang biskopen i Paris til å fornekte sin tro, tilba fornuften i form av en kvinne i Notre Dame, hærtok paven og førte ham til Frankrike hvor han døde. Den frie fornuft ser ikke ut til i praksis å greie å begrense «ytringsfrihetens ødeleggende kraft.» Fins det noe bedre enn menneskeverdet som målestokk? Hvis en ytring reduserer menneskeverdet, har den mistet sin legitimitet.

Verdenserklæringen om menneskerettighetene av 1948 § 1 nevner menneskeverdet først, deretter rettighetene: «Alle mennesker er født fri og med samme menneskeverd og menneskerettigheter.» Tolkning: Menneskeverdet er fundamentet for ytringsfrihet som rettighet.