PÅ RETT STED TIL RETT TID: Det er blitt debatt om ytringsfrihet i kjølvannet av Vebjørn Selbekks siste bok "Fryktens makt - Frihet eller taushet i terrorens tid"
Foto; Nina Hansen / Dagbladet
PÅ RETT STED TIL RETT TID: Det er blitt debatt om ytringsfrihet i kjølvannet av Vebjørn Selbekks siste bok "Fryktens makt - Frihet eller taushet i terrorens tid" Foto; Nina Hansen / DagbladetVis mer

Ytringsfrihet og ytringsansvar

Debatten om ytringsfrihet er unødig polarisert.

Kommentar

Etter at Lena Lindgren, i en leder i Morgenbladet, begikk det helligbrøde å kritisere antihelten Vebjørn Selbekk for sin pompøse iscenesettelse av seg selv, som en slags moderne Voltaire, i boka «Fryktens makt», samtidig som hun forsvarte Jonas Gahr Støres maktpolitiske manøvre i karikaturstriden i 2005-2006, lot ikke kritikken vente på seg.

Civitas Bård Larsen var raskt ute med å kalle Morgenbladets leder for «temmelig historieløs i dens mangel på prinsipper» og mente avisa var «lite solidarisk» når den tok «til orde for selvsensur når rasende kollektiver av krenkede tar til gatene».

I ukas Morgenbladet svarer Lindgren med å trille fram kanonene. Larsen har skrevet en «møkkatekst» som «nærmer seg fanatisme». Han bedriver «stråmannbygging», «fyller [ ...] ut huller som en konspiratoriker» og «fører debatten inn i en endeløs repetisjon av det uinteressante».

Teksten rakk knapt å være ute på nett før Bård Larsens våpendrager, Civita-kollega Eirik Løkke, karakteriserte Lindgrens tekst som «både hjelpeløst og usammenhengende».

Partene hadde atter inntatt skyttergravene.

Det er ikke bare de nevnte debattantene som holder en særdeles uforsonlig tone. Ytringsfrihetsdebatten er sjeldent betent. Det er sjelden jeg får så mye kritikk som når jeg nevner ordet ytringsansvar.

Men det er ingen grunn til at den bør være det. Problemet er mangelen på dialog og forståelse. Så la oss rydde litt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Først, det er ingen, inklusive Lindgren som mener vi bør begrense våre ytringer av frykt for represalier, slik Eirik Løkke og andre tror. Dessverre er det noen ganger nødvendig, men det er ikke derfor noen ber om dialog og respekt.

Det er heller ingen som ønsker å gi terrorister eller andre en form for vetomakt til å bestemme hvilke ytringer de finner krenkende og at det skal avgjøre hva vi bør ytre eller ikke.

For det tredje, er det ingen som mener at Vebjørn Selbekk ikke var i sin fulle juridiske rett til å publisere karikaturene i 2006. Ingen tar heller til orde for at vi skal stramme inn lovverket ved å gjøre flere ytringer ulovlige.

Kanskje mer interessant å bemerke, er at det er få «ytringsfrihetsfundamentalister» (om jeg får lov), som ønsker en radikal utvidelse av den juridiske ytringsfriheten. Vi fikk omsider fjernet den sovende blasfemiparagrafen i mai 2015. Men fortsatt har vi en rekke begrensninger i ytringsfriheten.

Som Anine Kierulf skriver i Store norske leksikon: «Noen praktisk viktige, lovfestede unntak fra ytringsfriheten er forbudene mot å framsette trusler, ærekrenkelser, privatlivskrenkelser, vedvarende trakassering og grovt pornografiske, diskriminerende og hatefulle utsagn.» Heller ikke «oppfordringer til vold og ulovligheter er ... vernet av ytringsfriheten.»

Ytringsfriheten er altså ikke absolutt og de fleste lever godt med visse rettslige begrensninger i ytringsfriheten.

Noen av disse begrensningene er der for å fremme ytringsfriheten. For eksempel er det ønskelig at vi forbyr noens mulighet til å true noen andre til taushet. Et forbud mot én type ytringer gir dermed mer total ytringsfrihet, enn hvis ikke forbudet hadde vært på plass.

Andre begrensninger er der for å hindre skade på andre. Stort sett er dette begrensninger vi alle er enige om, som med forbudet mot trusler eller vedvarende trakassering.

Det er også selvsagt for de fleste av oss at vi bør ha et vern mot ærekrenkelser. Men som Warsan Ismaili utfordret meg på en gang: Hvorfor skal ærekrenkelser være beskyttet ved lov når ikke krenkelser mot Muhammed er det. De fleste muslimer setter Muhammed over egen person. For dem er krenkelser av Muhammed en større skade enn om du krenker dem.

Slik jeg ser det, er dette en kulturell uenighet, og jeg vil ikke si at den som setter seg selv foran sin guddom har mer rett enn den som har motsatt prioritering.

Det betyr imidlertid ikke at de to bør likestilles i lovverket. Det kan være andre forhold som gjør det nødvendig at vi skiller dem. For eksempel er Muhammed, ved siden av å være en høyt aktet profet for svært mange mennesker, også symbolet på en religion med mye makt.

Å kunne krenke Muhammed, vil derfor mange anse som en nødvendig del av det å utøve maktkritikk. Det onde vi påfører dem som krenkes av slike ytringer, kan altså oppveies av et antatt større gode. Det vi likevel bør kunne forvente, er at alle som velger å ytre seg i offentligheten anerkjenner at ens ytringer har negative, så vel som positive konsekvenser, for uskyldige tredjeparter.

Det er denne anerkjennelsen mange som er skeptiske til publiseringer av støtende karikaturer er opptatt av. Det handler ikke bare om å unngå å påføre noen en skade, men anses også for å være nødvendig for at vi kan leve godt sammen og få løst våre uenigheter, slik Lindgren argumenterer for.

Men Lindgren tar for hardt i når hun anklager sine meningsmotstandere for «å latterliggjøre dialog, [og] kalle det feighet», en strategi hun mener «kan bidra til å delegitimere alle politikere som ikke snakker som aggressorer».

Jeg er enig i at dialog er en helt essensiell del av politikken, men det er også Lindgrens meningsmotstandere enig i. Men det står ikke nødvendigvis i veien for at vi en gang iblant bør krenke.

Det er flere gode argumenter for at vi bør være tøffe i stilen.

Filosof Ole Martin Moen har gitt ett slikt argument. I et innlegg i Dagbladet skriver han at «religioner må krenkes til de er ferdigkrenket». «Først når de er ferdigkrenket tåler de å bli kritisert uten å skrike, hyperventilere og bære seg.»

Et annet argument er presentert av Anders Solli Sal i samme avis. Som et svar til min kommentar om tema skriver han: 

«Tenk deg at 17 år gamle Stian ønsker å gå på skolen i feminine klær. Det provoserer mange, og Stian blir banket opp.»

Da bør «andre elever [gjøre] som Stian; at mange gutter nå velger å gå på skolen i feminine klær. Da gjør de målet for mobbingen så stort at bøllene ikke lenger kan vinne fram med vold og trusler. De sterke hanene i flokken stiller seg på hakkekyllingens side.» «Krenkingens mål» er ikke å overbevise motstanderen, men «å sikre alles rett til å ytre seg» ved å danne et form for skjold rundt de mest utsatte ytringene.

Vi ser begge disse posisjonene i debatten om karikaturtegningene. Svært mange delte Charlie Hebdos satiretegninger etter terrorangrepet for et år siden, i solidaritet med magasinet, men også som ledd i en ansvarspulveriserings-strategi.

Mange har også etterspurt at flere aviser tør å trykke karikaturtegninger, og i alle fall vedkjenne at de gjorde det, slik at ikke Selbekk måtte stå alene.

Dette er legitime posisjoner i debatten, og er (i teorien) falsifiserbare påstander om effekten av våre ytringer.

Mitt formål her er ikke å avgjøre denne debatten. Jeg har tidligere støttet en viss varsomhet i hvordan vi ytrer oss. Det skyldes at jeg er overbevist av den forskningen som viser at et konfronterende ordskifte mellom parter som ikke i utgangspunktet er enige eller respekterer hverandre, snarere bidrar til å skyve oss vekk fra hverandre enn sammen.

Poenget for nå er å vise at vi har en legitim debatt mellom to parter som begge ønsker det samme. Ingen ønsker et knefall for terrorister eller hyller selvsensur på grunn av frykt for represalier. Ingen ønsker å gjøre dialog til et skjellsord.

Derimot har vi en uenighet om hvilke ytringsstrategier og hvilket ytringsklima som er best egnet til å sikre et best mulig samfunn, hvor vi både evner å leve sammen i fred og fordragelighet og hvor flest mulig borgere lever så frie og gode liv som overhodet mulig.
 
MERK: Lena Lindgren er familie.