Ytringsfrihet på norsk

STORTINGET SKAL

i høst stemme over forslag til ny bestemmelse i Grunnloven § 100 om ytringsfrihet. Regjeringen har gjennom Stortingsmelding nr. 26 (2003-2004) fremmet en rekke forslag som nå er til behandling i Stortinget. Disse forslag avviker på viktige punkter fra de forslag som Ytringsfrihetskommisjonen under ledelse av professor Francis Sejersted fremsatte gjennom NOU 1999:27. Ytringsfrihetskommisjonens arbeid bygger igjen på en erkjennelse av at Grunnloven § 100, slik den i dag lyder, gir et åpenbart utilstrekkelig vern av ytringsfriheten i Norge.

Under behandlingen i Stortinget vil et flertall (Høyre, KrF, Venstre og SV) slutte seg til Regjeringens mindre vidtgående forslag, mens mindretallet (AP og FrP) har meddelt at man velger å følge Ytringsfrihetskommisjonen.

SPENNINGEN NÅ

knytter seg til om AP eller FrP subsidiært vil stemme for Regjeringens forslag. Uten en slik subsidiær stemmegivning vil hele grunnlovforslaget falle. Man står da igjen med Grunnloven § 100 i sin nåværende form - m.a.o. et magert resultat etter så mange års omfattende utredningsarbeid.

Stortinget må i sine vurderinger ta utgangspunkt i at man ved Menneskerettsloven av 21. mai 1999 har inkorporert Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) - i dette tilfelle også EMK artikkel 10 om ytringsfrihet - som gjeldende norsk rett, med forrang foran annen lovgivning. EMKs betydning for rettsutviklingen i Norge vil etter dette være todelt: Artikkel 10 og Den Europeiske Menneskerettighetsdomstols (EMDs) praksis rundt denne bestemmelse vil være forpliktende for norske myndigheters - innbefattet domstolenes - praktisering av bestemmelsene i Norge. På denne måte er EMK integrert i norsk rett. Den andre side ved dette er at EMK og EMD i Strasbourg vil overvåke Norges etterlevelse av ytringsfriheten. EMK artikkel 10 og ikke minst de mange prinsipper EMD har utviklet gjennom sin praksis, vil bli lagt til grunn i de klagesaker som bringes inn for domstolen. EMD vil - med visse begrensninger - undergi norske myndigheters håndhevelse en intensiv overprøvelse.

EMK artikkel 10 definerer ytringsfrihetens innhold: Ytringsfriheten omfatter «friheten til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser». Inngrep i ytringsfriheten artikkel 10 (2) kan likevel skje ut fra ulike samfunnshensyn som bestemmelsen regner opp, forutsatt at inngrepet «er foreskrevet ved lov og er nødvendig i et demokratisk samfunn». Det kritiske vilkår vil nettopp være hvilke inngrep som anses «nødvendige i et demokratisk samfunn». Det sentrale poeng er at fastsettelsen av ytringsfrihetens grenser vil være situasjonsbestemt og relativ, avhengig blant annet av hvilket samfunnsområde man befinner seg på, hvilke parter som er involvert, situasjonen ytringen utspringer av, ytringens karakter og grovhet, graden av aktsomhet, om det foreligger en formidling eller en selvstendig fremsettelse av ytringen osv.

DET ER PÅ DET RENE

at EMK artikkel 10 uttrykker en europeisk minimumsstandard, en europeisk fellesnevner for ytringsfrihet, gjeldende for stater med høyst forskjellig historie og kultur for bruken av det frie ord. EMDs anvendelse av bestemmelsen er dynamisk og vil - ved siden av slett ikke alltid å være entydig - kunne gjennomgå pendelbevegelser over tid, med den konsekvens at det til enhver tid vil kunne herske strid, uklarhet og tvil om hvor langt ytringsfriheten går i en bestemt sak eller på et bestemt område.

Det kan på denne bakgrunn reises spørsmål om hvilken selvstendig betydning vedtagelsen av en ny bestemmelse i Grunnloven § 100 vil få ut over den beskyttelse EMK artikkel 10 allerede gir.

Spørsmålet kan også stilles slik: Hva slags ytringsfrihet er det man ønsker å etablere? Er ambisjonsnivået å sikre at Norge befinner seg på et europeisk minimumsnivå for ytringsfrihet, eller er ambisjonene større? Ser man for seg en norsk ytringsfrihet, med ekstra takhøyde og toleranse overfor de kontroversielle og kritiske ytringer?

EN GRUNNLOVBESTEMMELSE

om ytringsfrihet vil være overordnet (Lex Superior), og dermed retningsgivende, både for Stortingets lovgivende virksomhet og domstolene. Den vil bare kunne endres i henhold til de prosedyrer som gjelder for endring av grunnlovsbestemmelser. En viktig praktisk forutsetning for at en grunnlovsbestemmelse skal ha en slik overordnet og retningsgivende virkning, er imidlertid at bestemmelsen selv er tilstrekkelig presis og gir de nødvendige avklaringer om sitt innhold, slik at det også knytter seg forutberegnelighet til bestemmelsens anvendelse.

Som kjent er ytringsfrihetens poeng ikke å beskytte ytringer av et innhold som nødvendigvis deles av flertallet, men tvert imot faktisk informasjon og ytringer som i et samfunnsmessig perspektiv vil kunne være sterkt kontroversielle. Samfunnets behov for å være best mulig informert, hva enten man er enig eller ikke, sammenholdt med den enkeltes behov for å meddele seg, tilsier en beskyttelse av også de frimodige, kontroversielle og endog krenkende ytringer. Men hvor effektiv blir beskyttelsen i praksis mot majoritetens, den fornærmedes og myndighetenes mishag?

MITT SYN ER AT

Regjeringens forslag med nød og neppe etablerer en grunnlovsbeskyttelse tilsvarende minstestandarden i EMK. Mens Ytringsfrihetskommisjonens innstilling i NOU 1999:27 bæres oppe av en beundringsverdig vilje til å søke å utvikle en grunnlovsbestemmelse som står på egne ben, forankret i norsk rettstenkning og rettstradisjon, synes Regjeringens hovedanliggende å være å beklippe Ytringsfrihetskommisjonens forslag på ethvert punkt hvor den kunne tenkes å etablere en rettstilstand som vil kunne være bedre enn EMKs. Særlig merkbart er dette i drøftelsen av forslaget om utvist skyld som vilkår for å gjøre inngrep mot ytreren. Tankekraften bak Regjeringens forslag er kort sagt lite imponerende.

På et avgjørende punkt møter imidlertid verken Ytringsfrihetskommisjonens eller Regjeringens forslag det presisjonskrav som bør stilles til en grunnlovbestemmelse om ytringsfrihet - og det gjelder utformingen av hovedvilkåret for å gjøre inngrep i ytringsfriheten. Mens EMK artikkel 10 (2) oppstiller vilkåret om at inngrepet må fremstå som «nødvendig i et demokratisk samfunn», er vilkåret i forslaget til Grunnloven § 100 at inngrepet «lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og individets frie Meningsdannelse». Hva ligger i «Lader sig forsvare»? Det er påfallende hvor små anstrengelser som er lagt i arbeidet med å forklare det nærmere innhold i denne norm. Slik Ytringsfrihetskommisjonen har valgt å ordlegge seg, står man tilsynelatende overfor et konkret og konsist avveiningstema. Det er slett ikke tilfelle. Det sier seg selv at avveiningen vil måtte bli minst like situasjonsbetinget og relativ som en avveining etter EMK artikkel 10. Mens skjønns- og avveiningstemaet i EMK artikkel 10 (2) kan utfylles og utdypes gjennom en lang rekke dommer fra EMK og Høyesterett, vil en avveining innenfor den alderdommelige språkdrakt i forslaget til Grunnloven § 100 mangle en tilsvarende forankring. Det er derfor neppe noen dristig antagelse at en fremtidig avveining i henhold til grunnlovforslaget, egentlig vil bygge på en anvendelse av prinsippene i EMK artikkel 10 (2), slik denne til enhver tid er utformet av domstolene, først og fremst Høyesterett. Hovedvilkåret inntatt i grunnlovsforslaget vil følgelig i praksis få liten selvstendig betydning.

ET HOVEDPOENG MED

å vedta en ny Grunnlov § 100 blir etter dette å få etablert en grunnlovbeskyttelse for «Den Europeiske» ytringsfriheten. Et slikt mål bør alle politiske partier kunne slutte opp om. Tanken på at grunnlovforslaget skulle falle på grunn av manglende tilslutning i Stortinget, er ikke særlig oppløftende. Situasjonen er lite flatterende for norsk ytringsfrihetsdebatt. Det bør alle partier innse.