Ytringsfrihet sett fra Sveits

Den som besitter makt eller penger kan nyte ytringsfriheten i fulle drag.

Da Bjørnstjerne Bjørnson trådte inn på arenaen, fantes ennå ingen kommunikasjonsrådgivere. Prester og poeter førte an, og ordet behersket det offentlige rom. Kunnskapen ble forvaltet av et par professorer og selv stortingsmennene hadde status som amatører. Eksperter hadde ingen hørt om. Det var ideelle forhold for en all-rounder, for en forfatter som engasjerte seg like meget for de undertrykte ruthenerne i Galizien som for barnetannpleien i Tyrol.

Alt var annerledes dengang. Men var det også bedre? Heller ikke da var meningskampen saklig eller nøktern; motstanderne levde ut sin aggresjon - også i Norge: «Hug dem ned under valgene. Mand for Mand, og det med freidigt Mod! Ned med dem! Deres Adfærd har været Rovdyrets Griskhed. Det sindige Venstre skylder dem ingen Barmhjertighed!» Det var språket i valgkampen fra 1888. Slik hisset en avis opp sine lesere, den agiterte for Sverdrup og mot det radikale Venstre.

«Ytringsfrihed bør finde sted!» Ytringsfrihetskommisjonens rapport presenterer seg optimistisk, med vekt på opplysningstradisjonen, og man kan med glede fastslå at det er mennesket og dets verdighet den interesserer seg for. Det er ingen selvfølge i en tid hvor det internasjonale finansmarkedet er alle tings mål, hvor mange politikere presenterer økonomiske hendelser som skulle det dreie seg om naturfenomener, for et folk som tar imot dem som skjebneslag. Rapporten er oppflammet av ønsket om å integrere alle i samfunnet, og avslører en sterk tiltro til muligheten av å kunne styre samfunnsmessige prosesser. Men hva nytter det, spør jeg, å vente med å sende sex and crime på tv til etter barnas leggetid, når eteren likevel blir friere og friere? Hva vil man egentlig kunne bestemme over i et lite land, når den audiovisuelle teknikken eser ut til et verdensomspennende marked? Når til og med amerikanerne i liberaliseringens navn i WTO stiller hissige spørsmål ved forslaget om statlige subsidier og kvoter for europeiske filmer? Og språket, hjørnesteinen i den nasjonale identitet og kultur, fundamentet for all ytringsfrihet, hva med det? Hvordan vil de små språkene overleve i en tid da økonomi og medier globaliseres? Hvor vil frontene gå i det 21. århundres språkkrig? Når blir engelsk eneste forretningsspråk? Når blir det tjenestespråk i Norge?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det avgjørende for at et demokratisk og åpent samfunn skal overleve, er at det foreligger et solid fundament av utdannelse, av menneskelig dannelse.

Det demokratiske systemet, med ytringsfrihet og valgrett som to grunnpilarer, baserer seg (ifølge rapporten) på antagelsen om at det offentlige rom er befolket av myndige, voksne og anstendige mennesker. Anstendige er vi alle, hvem ville bestride det? Men - spør jeg meg - blir vi ikke også påvirket av våre undertrykte ønsker og drifter, aversjoner og aggresjoner? Og kan ikke enhver manipulator benytte disse i tvilsomme hensikter, er han bare tilstrekkelig raffinert og har finansene i orden? Lar vi oss virkelig ikke forføre? Og forholdet mellom de myndige borgerne selv - er ikke det bare så altfor ofte preget av avhengighet og underminert av makt og vold? Den som besitter makt eller penger, kan nyte ytringsfriheten i fulle drag. Noen eksponerer seg foran kamera, prater og gestikulerer, drevet av en tvang til å lage underholdning av ethvert tema, for dermed - som det heter - å «slå seg igjennom skjermen». De øvrige holder ut foran tv-ruta, og hvert fjerde år applauderer eller piper de, eller de knytter neven i lommen. Kanskje har de sivilcourage? Burde sivilcourage ha vært et skolefag?

«Ytringsfrihet bør finde sted.» Også i mitt land, i Sveits, er ytringsfriheten garantert. To milliardærer i parlamentet styrer et parti som befinner seg på høyre ytterkant av det politiske spektrum, Die Volkspartei, «Folkepartiet». Slik går politisk og økonomisk makt hånd i hånd.

Vi har et system med folkeavstemninger, og flere ganger i året kalles vi til urnene. Dette er det klaviatur som Folkepartiet vet å spille på. Der jeg bor, i Zürich, som er den største byen i Sveits, vedtok det kommunale parlamentet å støtte et kvinnehus med omkring en million norske kroner i året, et hus der blant annet kvinner kunne søke ly om de ble mishandlet av sine menn. For Folkepartiets brave menn er vedtaket provokasjon og gave på en og samme tid. Lynraskt samlet de 4000 underskrifter, det antall som kreves for at et vedtak skal legges ut til folkeavstemning. Propagandakrigen er nok høyrøstet, men den forløper ensidig - fordi bare den ene siden har de nødvendige småpengene til overs. Med feite typer skriker annonser med vamle kjønnsdiskriminerende undertoner mot oss i avisene: «Ingen skattepenger til lesbene!» Motvilje og fordommer mot utgrupper og utstøtte - mot narkomane, asylsøkere og homoseksuelle prostituerte - blir på denne måten styrket gjennom demokratiske prosedyrer. I øyeblikket lanserer partiet et forslag som i fullt alvor innebærer at enhver utlending som i storbyen Zürich søker om sveitsisk statsborgerskap, skal få sin sak avgjort gjennom folkeavstemning! Samfunnet gjennomtrenges lik en gift av denne kyniske, selvrettferdige og usolidariske, ja rett ut uhyggelige tenkemåten. Og ingen råder (angivelig) over de ressurser som skal til for å demme opp for trommehvirvlene fra dette partiets propagandistiske paroler - et parti som fører valgkamp året rundt og nyter betydelig suksess. Likevel: Penger er ikke alt i det offentlige liv. Det som særlig smertefullt savnes i Zürich, er et menneske av Bjørnstjerne Bjørnsons format!

Og se: Et norsk mediekonsern (Schibsted) har til hensikt å lansere en gratisavis på markedet i Zürich-området. Det dreier seg om et konsern som i hjemlandet styrer etter edle grunnsetninger: «det kristne verdigrunnlag, norsk kultur og demokratiske prinsipper». Ha! tenker jeg, det som er bra hjemme skulle da gå i utlandet også? Men så spør jeg meg da, om dette bladet også vil trykke all den tvetydige, politiske reklamen, om den vil offentliggjøre hver eneste kjønnsdiskriminerende eller fremmedfiendtlige annonse? Og jeg spør meg videre om denne avisen vil nekte å ta annonsene inn, også når de ville ha gitt konkurransefortrinn i den kampen for tilværelsen som kjennere av bransjen har spådd?

Ytringsfrihetskommisjonen ønsker seg et «sunt samfunn» og en meningsutveksling der falsk informasjon kan korrigeres og «meninger anstendiggjøres gjennom den åpne, offentlige samtale». Hvem ville ikke juble av full hals over noe slikt? Likevel stanser jeg opp. Er det ikke slik at vi uten å merke det og ikke bare i krigstid, er utsatt for silkeglatt manipulasjon, dels gjennom målrettet, dels gjennom manglende informasjon, fra medieeiere og reklame? Et «sunt samfunn»? Uttrykket suggererer fram bildet av en kropp, som kan helbredes for sin «sykdom» med kirurgens rene snitt (eller prestens ord?). Ut med blindtarmen, så blir alt bra! Men samfunnet er ingen kropp, det er en kamparena for interesser. Kampen er evigvarende; der fektes det sjelden med stil, som oftest vanker slag og spark, som i rugby.

Heller ikke staten nøyer seg med å klynke om den føler seg truet. Ikke engang Norge er en øy for hellige, det har Lund-kommisjonen avdekket. Under den kalde krigen og langt opp i 80-årene ble hederlige borgere i mitt land utspionert og registrert av mistroiske funksjonærer. De som befant seg til «venstre» var allerede mistenkelige, til og med ubestikkelige sosialdemokrater. Og hva nå, i databankenes og det globale informasjonsnettverkets tidsalder? Staten, som garanterer vår ytringsfrihet, er svekket, og svakere blir den når kommunikasjonsprosessene krysser grenser og griper inn i rettsområdet. Staten er imidlertid også styrket, og sterkere blir den når den tilegner seg detaljert kunnskap om hver av oss. Man krever offentlighet. Men finnes det ikke alltid hemmelige rom i statens bygning? Rom med stengte dører. Vil vi noen gang finne nøklene?