Ytringsfrihet som en fiende

Skal etermediene åpnes for politisk reklame? Markedsrådet påpekte nylig at det mangler lovgrunnlag i dagens lovverk for et slikt forbud. Før påske utløste dette vedtaket en ny runde omkring et gammelt tema: kommersialisering av politiske budskap.

Debatten kommer nå, enda det er mer enn et år til vi får konklusjonene fra Ytringsfrihetskommisjonen.

Tre posisjoner kan skimtes i dette spørsmål:

1. Skeptikerne, med Ap's Grete Fossum i spissen. De er, som Dagbladets Markus Markusson (20.3.) sier det, «skremt av mulighetene for det ubehagelige». De vil ha forbud fordi politisk reklame lett vil vulgarisere samfunnsdebatten. Reklame i etermediene vil innebære en ny omdreining i pengenes kolonisering av den politiske sfære. Om økonomiske ressurser gis enda større spillerom i forming og formidling av politiske budskap, kan det undergrave politisk likhet. Det er en av våre viktigste normer for demokratisk samliv.

2. Nølerne: De som vil vente med en eventuell forbudslov til Ytringsfrihetskommisjonen har sagt sitt. De påpeker også det inkonsekvente i å tillate politisk reklame i aviser samtidig som den forbys i etermediene. Markus Markusson og Aftenpostens Ivar Granaasen (20.3.) synes begge å tilhøre denne kategori.

3. Tilhengerne av full åpning. 20. mars plasserer VGs lederskribent seg i denne kategori. Avisen anfører både Grunnlovens paragraf 100 og Johs. Andenæs som støtte for sitt syn. Avisen ser intet prinsipielt skille mellom «vanlig reklame» og politiske budskap, og mener forslaget om forbud er utslag av gammel reguleringsiver. Når man kan kjøpe plass for politiske budskap i andre medier, hvorfor unndra fjernsynet denne mulighet? Hva blir det neste, spør avisen. Forbud mot hornmusikk?

Denne norske debatten er del av en internasjonal diskusjon om hva en politisk ytring er. Skal «hate speech», pornografi og rasistisk propaganda omfattes av det klassiske ytringsfrihetsvern, under dekke av at slike ytringer er 'politiske'? Dilemmaene er åpenbare.

All debatt om ytringsfrihet dreier seg om avveininger mellom ulike hensyn. Ytringsfriheten er alt begrenset (av bl.a. hensyn til personvern og statshemmeligheter). Høyesterettsdommen mot Jack Erik Kjuus betyr nok en grensedragning vis-ä-vis nedverdigende og diskriminerende ytringer mot en identifiserbar, utsatt gruppe.

Ytringsfriheten er m.a.o. ikke absolutt. Å fremstille saken om forbud mot politisk reklame i etermediene som om det utelukkende dreide seg om en innskrenkning av ytringsfriheten, er overfladisk og kritikkløst. VGs lederskribent faller i denne fellen.

Er det nå så sikkert at politisk reklame i etermedier nødvendigvis truer demokratiske verdier? Ikke nødvendigvis, men faren er åpenbar.

Hvorfor? Fordi politisk reklame i etermediene åpner for en overfladisk form for politisk kommunikasjon. For å si det rett ut: for populisme av det mest hjernedøde slag. Forslaget krever en debatt om hva en verneverdig politisk ytring er. Men slik kommunikasjon har man allerede i andre medier, sies det. Er det noen forskjell mellom disse mediene og andre medier?

Ja, det er forskjeller, i gjennomslagskraft og suggesjonsevne. Fristelsene til overdrivelser er store; lett kan slik reklame utarte til kjæling av fordommer og kunnskapsløshet. Fristelsene er antakelig større enn i andre medier fordi etermediene har så mye sterkere virkemidler.

Den som vil bagatellisere dette inviteres til å studere USA. Der er det innlysende å se at politisk kommunikasjon mer og mer blir et spørsmål om suggererende påvirkning, «imagebuilding», «sound bites» og billige slagord, ofte i en sterkt forenklende og fordummende innpakking. Det begynte alt i 1968, illusjonsløst beskrevet i Joe McGinnis' nå klassiske «The Selling of the President». Har denne utvikling gavnet amerikansk demokrati? Er ikke vi som en liten kulturelt og politisk utsatt nasjon enda mindre tjent med denne forgroving av ordskiftet?

De som gjør det lett for seg og ser politisk reklame i etermediene utelukkende som et spørsmål om rett til å bruke hvilke midler som helst for å fremme sine budskap, utfordres til å svare på følgende: Er risikoen for en slik utvikling hos oss verdt å ta? Gir politisk reklame i etermediene en så klar gevinst for ytringsfriheten at vi vil risikere en slik vulgarisering av det offentlige ordskifte?

For denne type politisk meddelelse er verken forpliktet på sannhet, sammenheng, kritikk eller kunnskap. Dens estetikk er suggesjonens. Den tar ikke sikte på å overbevise, men å overtale. Muligheten til gjensvar er betinget av stor økonomisk evne.

Forunderlig fraværende i pressekommentarene hittil har vært en nøye vurdering av hvilke demokratiske verdier en slik åpning skal tjene.

Klarheten i debatten forutsetter svar på spørsmålet: Hvilken rolle har egentlig ytringsfriheten i demokratier? Ytringsfrihet i demokratier kan etter mitt syn ikke primært begrunnes av hensynet til den enkeltes rett til selvuttrykk og selvrealisering. Slike hensyn er betydningsfulle nok. Avgjørende som begrunnelse for ytringsfriheten i demokratier er likevel dens rolle som middel til kollektivt selvstyre.

I demokratier skal folket styre seg selv gjennom selvpålagte lover og normer. Avklaring av hva dette innebærer skjer gjennom kontinuerlig prøving av hva offentlige goder er i åpen, robust og mest mulig ubegrenset debatt. Demokratiers store fortrinn framfor autoritære styringssystemer er den evne til selvkorrigering og læring som ligger i en slik offentlig debatt. Slik sett er demokratier åpne for kursjusteringer på en måte som andre systemer synes å mangle. Desto bredere tilfanget av forståelsesformer i denne debatt, og desto mindre den offentlige opinion er formet av propaganda og overfladiske slagord, desto mer demokratisk er samfunnet.

Vi har en viktig tradisjon for slike resonnementer i Norge. Mest systematisk har Arne Næss stått for et slikt begrep om demokrati. I sin klargjørende bok «Demokratisk styreform - en presiseringsmeny» (1968) kaller han disse krav til argumentene for demokratisk intensjonsdybde. Det er et viktig ideal, stadig verdt å forsvare, stadig under press. Politisk reklame vil antakelig ikke styrke en slik normforankring av demokratiet.

Demokratisk ordskifte er med andre ord intimt knyttet til en forestilling om opplysning og argumentkvalitet. Demokratiet er ikke utelukkende et beslutningssystem. Demokratiet hviler på viktige politiske og sivilisatoriske verdier: åpenhet, forståelse, toleranse, frihet, rasjonalitet, minoritetsvern, sans for forskjellighet - og evne til å leve med dem. Demokratisk styreform angår like mye bygging av moralske, identitetsmessige og politiske fellesskap som forfølgelse av interesser. Som styreform blir demokratiet grunnleggende skadet om man ser det først og fremst som en ansamling av ulike interesseytringer. Det blir styrket om man ser det som en ramme omkring gjennomtenkte synspunkter på det allmenne vel. Om de som vil ha etermakt synes dette uttrykket virker alderdommelig, bør de sette seg inn i hva demokratiets idégrunnlag er. Det er situasjoner hvor ytringsfriheten kan bli demokratiets fiende. Her tror jeg vi nærmer oss en slik.

Uten forpliktelse på disse grunnormer - særlig opplysning - vil demokratier, som Joseph Brodsky har formulert det, ikke bli «stort annet enn en politibevoktet jungel».

Den tankekonstruksjon som synes å ligge under hos dem som nå vil åpne for politisk reklame i etermediene, synes å være at demokratiet ikke er annet enn interessekamp. Har man et slikt demokratibegrep - der jaget etter interesserealisering er systemets raison d'jtre - gir det mening å åpne for ubegrenset eterreklame for politiske interesser. Da er poenget ikke opplysning, sammenheng, avveining av ulike alternativer for offentlig politikk i det åpne rom, men påvirkning gjennom sterke virkemidler. Påvirkning for resultater.

Bare den naive vil benekte at dette er en sentral side ved demokratier, ja, en helt ut nødvendig del av den daglige interessekampen om makt og gjennomføringsevne. Men det er ikke hele historien. Demokratiet må finne en balanse mellom å være ramme for fellesskap og åpne for kamp om makt. Hva om åpning for reklame i etermedier forskyver denne vanskelige balansegang?

Tilhengerne av reklame legger for dagen en vurdering av ytringsfriheten som gjør den uutholdelig lett. De åpner for en bruk av ytringsfriheten som kan gjøre den til middel for debattformer som i et lengre perspektiv kan bidra til å undergrave det demokrati som gir denne frihet dens mening.

Når får vi en VG-leder som alvorlig drøfter slike spørsmål på en annen måte enn gjennom de rene billigheter? Hva er mediekommentarenes prinsipielle syn? Får vi dem som kritikere av eterreklame i ytringsfrihetens navn - når de får tenkt seg om?