PROVOSERER FORDI HAN KJEDER SEG?  - Lars Vilks er en hvit mannlig kunstner fra Skandinavia, og Skandinavia er et fredfullt sted for hvite mannlige kunstnere. Velstandskjedsomheten kan ramme alle -  også kunstnere, skriver kunstner Tonje Gjevjon. Foto: Kristian Ridder-Nielsen/Dagbladet.
PROVOSERER FORDI HAN KJEDER SEG? - Lars Vilks er en hvit mannlig kunstner fra Skandinavia, og Skandinavia er et fredfullt sted for hvite mannlige kunstnere. Velstandskjedsomheten kan ramme alle - også kunstnere, skriver kunstner Tonje Gjevjon. Foto: Kristian Ridder-Nielsen/Dagbladet.Vis mer

Ytringsfrihet über alles

Provokasjoner pusher verden framover - og med verden mener man oss hvite middelklassemennesker i Europa.

Meninger

Kjedsomheten slår seg ned hos rike mennesker. Velstanden blir en slags livsstilssykdom. De fleste som kjeder seg finner på noe, lager noe - gjør noe. Men en del klarer ikke bruke uroen i kjedsomheten til noe konstruktivt. Å krenke derimot, får de til. Å krenke er noe alle kan klare, men de fleste velger å la være fordi vi opplever det som primitivt.

Lars Vilks er en hvit mannlig kunstner fra Skandinavia, og Skandinavia er et fredfullt sted for hvite mannlige kunstnere. Velstandskjedsomheten kan ramme alle - også kunstnere. Å sjokkere og provosere er en strategi som tar en ut av kjedsomheten, samtidig som det kan bidra til oppmerksomhet i media. Oppmerksomhet er viktig for kunstnere - særlig mannlige kunstnere.

So, what to do?

I debatten om ytringsfrihet løftes det å provosere fram som en viktig del av den. Provokasjoner pusher verden framover- og med verden mener man oss hvite middelklasse mennesker i Europa. Vi liker det, vi heier på det og vi holder på retten til å ytre absolutt hva vi vil likeså krampaktig som en troende klamrer seg til sitt krusifiks. Hos oss er det ytringsfriheten som er hellig. Og av en eller annen grunn virker det som om mange av oss mener at ytringsfriheten kan brukes hensynsløst- uten omhu.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Oppmerksomhetsjegere har en strategi bak sine angrep og uttrykk- de skal ramme. Målet er å treffe noens såre punkt - så de reagerer og gir avsenderen oppmerksomhet. Problemet er at avsenderen tror og mener at det finnes regler- hans regler. Og han tror han har kontroll over den krenkedes reaksjoner. Men man vet aldri hvordan folk reagerer på krenkelser. Det er ikke mulig å forutse. Og det som for krenkeren er ren mediestrategi, en lek- et spill - er ikke et spill for den som blir utsatt for krenkelsen.

Vilks har og hadde kunnskap til å reflektere over hvordan troende muslimer ville kunne reagere på tegningene av Mohammed som hund. Hvorfor var det så viktig for han å trykke på publiseringsknappen. Hva ville han oppnå?

I debatten om ytringsfrihet mener de som setter ytringsfriheten først at den som blir krenket må utvise toleranse og kontroll. De mener at man skal tåle å bli krenket.

Og de mener at reaksjonen fra den eller de som blir krenket må komme i riktig form- i passende porsjoner. Å trakassere, krenke og bølle er en del av ytringsfriheten - og de som blir utsatt for trakassering, krenkelser og bølling får ikke svare med vold. Vold er imot reglene- våre regler.

Gevinsten ligger i å provosere, ikke i å reflektere over provokasjonens innhold. Om noen er kritisk til, eller reflekterer over provokasjonens motivasjon og hensikt følger innlegg om ytringsfrihetens uforbeholdenhet. Å reflektere over, og kritisk belyse provokasjoner, er ingen norsk øvelse. Vi er ikke interessert i motivasjonen bak provokasjonen, og vi er heller ikke veldig interessert i om budskapet til avsenderen kom fram eller ikke. For det er legitimt å provosere bare for å provosere.

Media fokuserer ofte på de krenkedes reaksjoner - måler og veier dem. Det er den fornærmede som blir kritisert. Årsaken til dette fokuset er de fornærmedes "tilsvar".

I Pakistan, Irak og Egypt svarte folk med voldsomme demonstrasjoner og al-Qaida utlovet en dusør på 100 000 dollar til den som klarer å drepe Vilks. Disse reaksjonen er uakseptable for oss Skandinavere, men verden handler jo ikke bare om Skandinavia.

Trakassering, diskriminering, ydmykelse og krenkelser er effektive verktøy for å bryte ned folks forsvar og verdighet. Tegningene til Vilks krenker mange muslimer og kan oppleves som en form for vold. Ingenting legitimerer vold- men med sitt hensynsløse stunt provoserte Vilks så til de grader at det smalt. Når en tegning setter så sterke krefter i sving bør avsenderen kunne vise til en intensjon for sin provokasjon. Det er et problem at Vilks ikke klarer begrunne krenkelsen. For når vi ikke skjønner motivasjonen eller formålet hans, blir stuntet helt meningsløst.

Etikk er ut. Det er slitsom og det begrenser oss. Vi vil ikke begrense oss, vi vil være helt fri. Så i stedet for å tenke og øke bevisstheten omkring bruk av ytrings og uttrykksfriheten, hyller vi retten til å krenke.

Vilks virker i Skandinavia. Her leser man tegningen annerledes enn i Pakistan, Irak eller Egypt. Når Vilks stiller ut tegninger av Mohammed som hund, bryr ikke nordmenn eller svensker seg. For oss er tegningene harmløse. Vi hadde ikke hatt noe problem med å bli framstilt som hunder. Men når tegningene blir kjent i land fulle av troende muslimer - som jo tross alt er målgruppen Vilks ønsker å ramme - så reagerer de med raseri, hat og drapstrusler. Fordi de blir krenket. Så hva forventet Vilks? At de skal se tegningene med svenskenes øyne? Reagere på svensk vis?

De som ble krenket lever i kulturer der vold, drap og terror er utbredt. Tegningene av Mohammed som hund var deres første møte med Vilks. Muslimer i Pakistan, Irak og Egypt har ikke forutsetninger til å forstå motivasjonen til Vilks. For hva er poenget? Hva skal de få ut av tegningene?

En tegning er et visuelt uttrykk - en handling kunstneren og publiseringsansvarlig plasserer i et offentlig rom. Uprovosert vold er det noe som heter. Framprovosert vold er det noe annet som heter- det er juridiske begreper.

Man kan godt mene at det å provosere er viktig, men for hvem er det viktig? For dem som vil provosere? Eller er det mottakerne av provokasjonene det er viktig for?

Er Vilks tegning av Mohammed som en hund en viktig provokasjon? Har provokasjonen utviklet oss? Kanskje har vi utviklet oss- men hva med dem som ble provosert, har de utviklet seg?

Vi er alle for å verne om ytrings - og uttrykksfriheten, men vi bør verne om den på samme måte som Pressens Faglige Utvalg (PFU) verner om en viss standard i journalistikken. Kunstfeltet har ikke noe etisk råd - eller noe som tilsvarer PFU. Kunstfeltet vil ikke se seg i speilet - vil ikke vurderes eller dømmes av et etisk råd.

Kunstnere og journalister forsvarer Vilks rett til å provosere. Men det er jo ikke de som er mottakerne- de er ikke muslimer. Tegningene angår dem ikke.

Vi er ekstremt privilegert her i Skandinavia - på alle mulige måter. Når velstanden gjør oss arrogante, dekadente og bøllete bør vi minne oss selv om at størstedelen av verdens befolkning verken har tid eller anledning til å provosere - de har mer enn nok med å få mat og drikke på bordet. Muslimer blir krenket som gruppe på samme måte som jøder. Det sitter et laug med norsk overklasse og sier at det må de da tåle. Må de det?

Kan vi forvente at de har samme perspektiv på provokasjoner som oss?