EN FORANDRET VERDEN: Etter angrepet på Charlie Hebdo mente alle det skulle være mulig å tegne Muhammed. Ingen gjorde det. Foto: Roland Macri / Demotix / Corbis / Scanpix.
EN FORANDRET VERDEN: Etter angrepet på Charlie Hebdo mente alle det skulle være mulig å tegne Muhammed. Ingen gjorde det. Foto: Roland Macri / Demotix / Corbis / Scanpix.Vis mer

Ytringsfriheten skal ikke kritiseres fordi den er vestlig.

Den skal forsvares fordi den er umistelig.

Kommentar

For ett år siden i dag ble tolv mennesker rykket vekk fra livet i lokalene til satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris, av kulene til et radikalisert islamistisk brødrepar. De samme kulene rykket debatten om ytringsfrihetens møte med religiøse tabuer over i en ny fase.

På timen ble alle Charlie. Drapene førte til en skarp bevisstgjøring som flaggbrenningene og de voldelige demonstrasjonene ni år tidligere ikke maktet å skape. For det var en klar holdningsforskjell i reaksjonene fra politikere og kommentatorer nå, sammenlignet med de flakkende blikkene som fulgte da karikaturtegningene av Muhammed i norske og danske aviser satte deler av den muslimske verden i brann vinteren 2006.

Den gang sendte utenriksminister Jonas Gahr Støre skrev til norske utenriksstasjoner og ba dem gi uttrykk for at de beklaget og forsto uroen tegningene vakte. Kjell Magne Bondevik mente det var respektløst og uklokt å trykke Muhammed-karikaturene. Kronikkforfattere spurte om de som pukket på ytringsfrihetens betydning i slike saker manglet empati med minoritetene i sitt eget samfunn. Offentligheten ble tatt på senga og reagerte instinktivt med å gå i seg selv, og vike unna konfrontasjon. Enn så lenge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Terroraksjonen mot Charlie Hebdo brakte en høyst nødvendig bevissthet inn i debatten. Alvoret i trusselen mot den frie blyanten og det åpne tastaturet ble umulig å overse. Nå ble det skrevet om nettopp verdien av å kunne tøye grenser uten å frykte for konsekvensene. Men samtidig som debatten ble prinsippiell, gikk virkeligheten i motsatt retning. Alle mente at det skulle være mulig å tegne Muhammed. Ingen gjorde det.

Etter angrepet på Charlie Hebdo var det få norske stemmer som snakket om at ytringsfriheten måtte jenke seg i møte med de krenkedes krav om beskyttelse. Men en av dem var filmskaper Erik Poppe, som mente det var hensynsløst og kunnskapsløst å krenke med overlegg. Internasjonalt var debatten mer spraglete. I Sverige og Storbritannia ble det fremdeles diskutert om det var noe iboende imperialistisk ved å insistere på retten til å lage satire som utsatte grupper opplevde som krenkende. I USA trakk seks betydningsfulle forfattere seg fra et PEN-arrangement der Charlie Hebdo skulle motta en pris for sitt mot. Ytterligere 29 forfattere skrev et brev der de protesterte mot å belønne et blad som de mente bygget oppunder hatet mot en allerede presset muslimsk minoritet i Europa.

Forfatterne som betakket seg og filmskaperen som ville beskytte minoriteters følelser la for dagen en merkelig mangel på evne til å skjelne mellom to forskjellige debatter. Diskusjonen om hva som er konsekvensene av ram satire, er verd å ta. Men den kan ikke lenkes opp mot massakren i Paris.

De mange som stilte seg last og brast ved Charlie, gjorde ikke det fordi de syntes den skrålende satiren deres var smakfull eller konstruktiv. De gjorde det fordi samfunnsformen vår forutsetter at det er mulig å ta tak i alt som noen betrakter med ærbødighet, vri og vrenge på det og vise det frem som latterlig, for å hindre at det blir hevet over debatten og brukt som hersketeknikk. Charlie Hebdos tone eller kvalitet var i denne sammenhengen fullstendig irrelevant. Det vesentlige var deres ubestridelige rett til å fornærme, ikke nivået på fornærmelsene.

Den nye diskusjonen om ytringsfrihet bør, så langt det lar seg gjøre, heves over spørsmålet om majoritetens og minoritetens verdisyn. Ytringsfriheten skal ikke vernes fordi den er vestlig, men fordi den har en essensiell funksjon. Den skal ikke kritiseres fordi den er vestlig heller. Snarere bør de mest høyrøstede ta med i betraktningen at Europa og USA slett ikke har noen plettfri vandelsattest i ytringsfrihetsspørsmål, og at den har fått gjennomslag i denne delen av verden etter harde konflikter.

Et forsvar av ytringsfriheten trenger ikke være aggressivt eller fiendtlig. Det er nok klokest om det er formidlende, med forståelse for at det frie ord kan være svært ubehagelig. Men forsvaret må være der, og det må være kompromissløst, fordi det er et umistelig gode at ytringsfriheten har sunket ned i jordsmonnet, også for de som føler seg såret av den. Et sted der denne friheten ikke finnes, er et mye skumlere sted å være.