HATPRAT: Det er en forskjell mellom åpen debatt og trusler, mener Riise. I forrige uke kalte statminister Erna Solberg inn profilerte samfunnsstemmer til dialogmøte om hatytringer. Fra venstre: Florence Aryanik, Shabana Rehman, Lene Vågslid, Heidi Nordby Lunde og Emile Nereng. Foto: Bjørn Langsem
HATPRAT: Det er en forskjell mellom åpen debatt og trusler, mener Riise. I forrige uke kalte statminister Erna Solberg inn profilerte samfunnsstemmer til dialogmøte om hatytringer. Fra venstre: Florence Aryanik, Shabana Rehman, Lene Vågslid, Heidi Nordby Lunde og Emile Nereng. Foto: Bjørn LangsemVis mer

Ytringsfrihetens fiender

Den største trusselen mot ytringsfriheten i dag er ikke storsamfunnets meningssensur, men stemmer som trues ut av den offentlige debatten.

Meninger

En av debattene jeg har engasjert meg sterkt i den siste tiden er den om ytringsfrihetens begrensninger. Når flere stemmer tar til orde for at forbud, bøter eller sensur skal være virkemiddelet vårt i møte med ekstreme, rasistiske, kvinnefiendtlige eller homofiendtlige meninger, føler jeg at det er min plikt som liberalkonservativ å forsvare deres ytringsfrihet, samme hvor forkastelig jeg synes innholdet er.

Det er i hovedsak to grunner til det. Skal ytringsfrihet ha noen reell betydning, må den også beskytte de meningene vi misliker aller mest. Ytringer som «alle» liker trenger ikke noe vern. Samtidig er det sentralt i den liberale forståelsen av ytringsfrihet at den ikke bare forsvarer vår rett til å si noe. Den forsvarer også vår rett til å høre det som blir sagt og respondere på det.

Det betyr i klartekst at det også krenker antirasisters ytringsfrihet å sensurere en som fremmer rasistiske meninger, fordi det fratar oss retten til å korrigere rasismen.

Vi kan ikke utdefinere selv de mest avskyelige meningene fra ytringsfrihetens beskyttelse. Hvis du mener at holocaust er propaganda oppfunnet av en internasjonal jødisk konspirasjon, at Osama bin Laden er en frihetsforkjemper eller at homofili er en sykdom verre enn kreft, så er det fortsatt meninger, og det er i grunn en hån mot menneskelig intelligens om vi sier oss ute av stand til å møte disse meningene med motargumenter.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Den siste tiden ser vi imidlertid en langt større trussel mot ytringsfriheten enn stemmer som vil bruke politimakt mot meninger de ikke liker. Netthatet mot særlig norske minoritetskvinner er blitt så omfattende og inntatt en så voldelig og truende karakter at den er i ferd med å bli en alvorlig trussel mot det frie og åpne samfunnet.

Dette var et av hovedbudskapene mine, da jeg talte til Unge Høyres landsmøte i helgen. Jeg kommer alltid til å være uenig med dem som mener at enkelte meninger er så forkastelige at de bør forbys, men nettopp derfor har jeg et behov for å si ifra like tydelig at det går en rød linje som ingen har rett til å tråkke over, når meninger glir over i vold, trusler og trakassering.

Det er all verdens forskjell på en som uttrykker sin rasisme i en åpen debatt der han også må tåle motytringer, og en som bruker sin rasisme til å true bort sine meningsmotstandere. Den første bør kun møtes av samfunnets kollektive moralske forakt. Den andre bør også møtes av politimakt.

I fjor ble leder av Ungdom mot rasisme, Mina Adampour, brutalt angrepet og slått ned utenfor sitt eget hjem. Angrepet kom etter en lang rekke drapstrusler og sjikane. Til slutt ble ordene virkelighet. Mina fikk hjernerystelse, kuttskader, brudd og en varig ryggskade etter angrepet. Siden den gangen har hun bevisst sluttet å uttale seg om enkelte emner, og hun har en mye forsiktigere profil i offentligheten nå enn hun hadde tidligere.

Da Florence Aryanik skulle holde en appell i Oslo på markeringen av Krystallnatta i november i fjor, ble hun oppring av en anonym person. Beskjeden hun fikk var «hold deg hjemme hvis du vil være i live i morgen». Florence valgte å trekke appellen og forsvant ut av offentligheten med voldsalarm og hemmelig nummer. Hun ble truet til taushet før hun knapt hadde rukket å åpne munnen. For en knapp måned siden fant hun mot nok til å ta til motmæle i en kronikk i Aftenposten som gjorde inntrykk på mange. Prisen for det er at hun må trosse nye trusler om voldtekt og drap.

Den norsk-somaliske forfatteren Amal Aden har i en årrekke vært en viktig og modig stemme i norsk offentlighet. Hun er en av ytterst få åpent lesbiske muslimer i Norge, og har i en årrekke vært nødt til å bo med hemmelig navn på hemmelig adresse etter flere alvorlige drapstrusler. Da hun skulle delta på en debatt på Litteraturhuset i 2011 ble hun rådet av politiet til ikke å møte opp, men trosset likevel oppfordringen. I fjor ble hun slått ned på åpen gate i Oslo.

Vi er i ferd med å få et alvorlig problem i norsk samfunnsdebatt. Det er et fåtall mennesker som er så modige og så hardhudede at de orker å betale en slik pris for å si meningen sin. Det er en fallitterklæring for det mangfoldige samfunnet om vi aksepterer at drapstrusler er prisen minoritetskvinner skal måtte betale for å være en synlig offentlig stemme. Det er en fallitterklæring hvis selv verdens rikeste, mest demokratiske og mest likestilte land ikke er i stand til å sikre alle borgerne våre de mest grunnleggende liberale rettighetene.

Samtidig er det et angrep på vår alles ytringsfrihet.

Når norske minoritetskvinner trues ut av den offentlige debatten krenker det ikke bare deres ytringsfrihet, det krenker vår alles rett til å høre hva de har å si. Derfor må vi si klart ifra at det har ingenting med ytringsfrihet å gjøre å true andre til taushet. Det er ytringsfrihetens antitese. Fri meningsutveksling forutsetter nettopp det, meningsutveksling, ikke trusler om vold og trakassering.

Vi kan ikke akseptere at modige stemmer blir anbefalt av politiet å holde seg hjemme fordi vi ikke er i stand til å beskytte dem.

Vi kan ikke akseptere at det er en drapstrussel hvis noen ringer på døren din og truer deg på livet, men hvis det er på internett så behandler vi det nærmest som en spissformulering.

Vi kan ikke akseptere at norske minoritetskvinner ikke kan sitte i et debattpanel uten å lure på om den anonyme stemmen de hørte i telefonen sitter gjemt bak tastaturet, eller ser dem rett inn i øynene fra salen.

La oss glemme §135a et lite øyeblikk, den debatten kommer vi tidsnok tilbake til, og begynne å håndheve de andre lovene vi har på internett også. En drapstrussel er akkurat like ille på et kommentarfelt som den er på dørterskelen.

Fra min og Unge Høyres side kommer i hvert fall beskjeden til å være denne, at hvis du kommer med meninger til ideenes markedsplass, så skal vi alltid forsvare din rett til å delta, men hvis du kommer for å true andre fra å delta så har du ingenting på markedsplassen å gjøre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook