Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Ytringsfrihetens kjøtere

Det er enkelt å være prinsippfast i kuleregn på internett. Det er i hverdagen ytringsfriheten skal testes, skriver Marie Simonsen.

 DREPT:  Charlie Hebdos publisher, kjent som Charb, hever en knyttet neve i det han viser frem et nummer av det satiriske magasinet høsten 2012 i redaksjonslokalet hvor han ble drept onsdag morgen. AFP PHOTO FRED DUFOUR
DREPT: Charlie Hebdos publisher, kjent som Charb, hever en knyttet neve i det han viser frem et nummer av det satiriske magasinet høsten 2012 i redaksjonslokalet hvor han ble drept onsdag morgen. AFP PHOTO FRED DUFOUR Vis mer
Kommentar

Tegnere over hele verden svarte på drapene i Paris slik de kan best. Med tegninger. En av de fineste etter min mening var signert The Guardians Steve Bell som fremstilte de tre drapsmennene som svarte skjeletter med Mikke Mus-ører, altså tegneseriefigurer, på vei ut i fluktbilen. De hyler i triumf over udåden, men en av dem ser tilbake på åstedet og utbryter rasende:

Why are the fuckers still laughing at us?

Midt i tragedien må du likevel le av hvordan Bell med et enkelt grep forteller at terroristene kan ikke vinne. Satire, blasfemi og harselering med autoriteter vil ikke dø. Selv drapsmenn som nettopp har tatt livet av hans kolleger, får Bell til å bruke svart humor som et trassig svar. I første omgang demonstreres det av at Charlie Hebdo kommer ut neste uke med nummeret som skulle stanses. Men den virkelige testen vil stå når vi alle er tilbake i hverdagen og den unisone samlingen om ytringsfrihet og pressefrihet har stilnet.

For det er på et vis lettere å være prinsippfast under dramatiske omstendigheter. Det føles med ett som noe viktig står på spill; det er oss mot dem, og selv aviser man vanligvis skjeller ut, er plutselig forvandlet til tapre riddere av det modige ord. Det var ikke tilfellet for Charles Hebdo før attentatet. Magasinet var sterkt omstridt og fikk mye kritikk for å provosere unødig av noen av de samme som nå hyller redaksjonen som de sanne forvaltere av frihet, likhet og brorskap.

Charlie Hebdo ville utfordre og levde med drapstrusler og under politibeskyttelse. Hverdagen for de fleste medier er langt fredeligere og udramatisk. Tegner Graff har med ujevne mellomrom påkalt seg både norsk og internasjonal vrede og ivaretar daglig det ypperste av Dagbladets satiriske og religionskritiske tradisjon, men han har holdt seg unna ham hvis ansikt ikke skal tegnes. For enkelte av ytringsfrihetens brave forkjempere der hjemme i sofaen, er det feigt, leser jeg. De hadde helst sett at Graff betalte prisen for deres rett til å kalle ham navn som er ufortjent og historieløst.

For å si det med den svenske skiløperen til sine kritikere: Åk sjålv, gubbjævel!

Den slags bravado har likevel vært gjennomgangstonen de siste døgnene. Publiser for provokasjonens skyld og til helvete med konsekvensene. Da er det trolig greit for mange at de har mulighet til å skrive anonymt eller under psevdonym, en mulighet vi i Dagbladet fastholder og har fått en del kritikk for. Vi mener det er viktig at folk nettopp skal få ytre seg fritt, innenfor loven og avisas debattregler, uten å frykte represalier.

Like åpenbart er det en utfordring når mange bruker den friheten til å sjikanere grupper og enkeltpersoner. Særlig muslimer er utsatt, og det er feilaktig, for å si det mildt, at vi ikke har sluppet til islamkritiske stemmer. Det sørgelige er derimot at modige minoritetsstemmer er blitt brakt til taushet av hets og trusler, ikke minst unge kvinner. Å ville hegne om dem, er ikke en innskrenking av ytringsfriheten. Det er ytringsfrihet.

Etter 22. juli har vi hatt en vedvarende debatt om den offentlige debatten. Det har ikke alltid vært like vakkert. Følelse av krenkelse har fått råde som et premiss, og det har ofte vært knyttet til religion som fortsatt har en overraskende stor plass i norsk offentlighet sammenliknet med våre naboland. Dagbladet skrev for noen år sida at bibelen var et eventyr og ble straks avkrevd dementi og truet med boikott av kristne organisasjoner. Det er for så vidt oppløftende at de ellers kjøper papiravisa, men videre tolerant er det ikke.

Jeg tør ikke en gang tenke på hva som hadde skjedd om Charlie Hebdos tegninger og ytringer hadde blitt videreformidlet på norsk Facebook før attentatet. All verdens smileys og hjerter kunne ikke ha døyvet opprøret. I hverdagen liker vi best det vi liker selv og som ikke støter noen, uten å se at det begrenser ytringer og innskrenker toleransen. Det som er bekvemt i dag, er ikke behagelig i det lange løp.

Det er likevel mye å lære av 22. juli. Vi gikk i rosetog i stedet for å ta hevn. Når attentatet i Paris besvares med attentat på moskeer, er det ikke sikkert Steve Bell hadde rett om hvem som ler sist. Det ville vært paradoksalt om angrepet i Paris klarer det Anders Behring Breivik ikke klarte, å splitte og så hat. Krefter som ønsker det, må bekjempes.

Kjærlighet er sterkere enn hat, var Charlie Hebdos svar på trusler. Det er et ekko av ordene etter 22. juli, og vi må fortsatt lytte. Og skrive og tegne.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media