Ytringsterror

- I dag er ytringsfriheten blitt et skalkeskjul for kommersielle hensikter – en eksklusiv rett til å dramatisere virkeligheten etter ratingprinsippet.

Hvem av disse skal ut: Tolv muntre muslimer i Pakistan som brenner en tøydokke av den svenske statsministeren? En pinlig berørt Valgerd Svarstad Haugland som leser erotiske passasjer fra «Sangen om den røde rubin»? Rumpa til kunstner Marianne Aulie som fyller innkjøpt spalteplass på vegne av undertrykte middelmådigheter? En kritikerbejublet stuntreporter som lar seg vulgærfornedre til middelstandens hviinende fryd? Eller min 90 år gamle tante Signe på Ulefoss som blir nektet å selge «Vakttårnet» fordi «senterledelsen» har privatisert det offentlige rommet?"

Vel, du har gjettet riktig. Det er selvfølgelig tante Signe som skal ut. I motsetning til de andre på listen representerer nemlig ikke tante Signe «ytringsfriheten». Hennes lavmælte idealisme kan tvert imot virke støtende på travle varehuskunder, der de haster gjennom senteret en fredags ettermiddag, uten andre tanker i hodet enn å komme seg tidsnok hjem til en ny overdose politisk korrekt humor fra den vitsesprengte åndseliten i Nytt på Nytt.

«Ytringsfriheten» er i dag selve grunnpilaren i markedssamfunnet. Denne friheten er for tiden så lovprist, omfavnet og misbrukt, at den like gjerne kunne vært omdøpt til ytringsterror. Det var kanskje denne vi fikk en smakebit av, da Tidsånden fikk det for seg at den skulle terge kristen-Valgerd med litt dannet mykporno på Fredssenteret?

Generalsekretær Per Edvard Kokkvold i Norsk Presseforbund er imidlertid bekymret over krefter som opponerer mot ytringstryggheten, dvs. folk som er skeptiske til den frie flyten i ytringsmarkedet. Denne gangen gjaldt det en kjent pubertetsironikers forsøk på å begå de syv dødssyndene «for å se om han havner i helvetet» – eller om ikke annet – på førstesiden i sladreavisene (bare det siste er foreløpig oppfylt, men som stuntironiker kan man jo alltids håpe på noe enda verre). Etter press fra en del ufrivillige seere av Thailandsk pornoslikking, reserverte nemlig flere annonsører seg mot å sende reklame i forbindelse med syndesatsingen i TV2.

Kokkvold er engstelig for at seeraksjonen kan forhindre mediene fra «å sette sitt kritiske søkelys på makten». Så vidt jeg kan forstå må dette synspunktet innebære en litt lei misforståelse av hva eller hvem som er «makten». For i dette tilfellet må man vel kunne si at «makten» er representert ved TV2 selv og kanalens overordnede mål om å tiltrekke seg seere, uansett hvor vulgære, fordummende, eller intetsigende programkonseptene måtte være. Denne kulturfiendtlige markedsfilosofien har jo møtt kraftig motstand fra en bred offentlighet som savner en etisk forankring også i mediekapitalismen. Slik motstand har imidlertid vært fåfengt, fordi mediefolkene har påberopt seg «ytringsfriheten» til erstatning for fornuft og anstendighet.

Imidlertid var markedets talsmenn en tanke lettsindige da de lanserte uttrykket «forbrukermakt», i den tro at dette begrepet skulle overbevise folk om kapitalismens demokratiske potensial, men uten å utfordre dens hegemoni. Nå har de plutselig blitt tatt på ordet av en snartenkt interessegruppering som aldri nådde fram på ytringsfrihetens arena, fordi denne allerede var reservert for «fienden». Da det kristne forumet «Familie og medier» sendte ut sine brev til reklameannonsører, hadde de antakelig tenkt som følger: «Når vi ikke når fram i offentligheten med våre synspunkter, skyldes det blant annet den skinnhellige alliansen mellom pengesugne investorer og mediefolk som produserer dystert enfold på ytringsfrihetens lånekonto. Vi vet imidlertid at kapitalen er a-moralsk og at dens eiere gir fullstendig blaffen i hva som selges – bare det lar seg selge. Ergo, hvis ikke vi vil kjøpe, vil heller ikke kapitalistene annonsere.»

Som sagt så gjort. «Fienden» var imidlertid raskt ute med skarp motild i beste fundamentalistiske stil: «Jeg vil i utgangspunktet oppfordre alle annonsører til å tenke seg om to ganger før de kaster seg ut i en boikott fra det marginale og fundamentalistiske Norge,» advarte direktøren i reklamebyrået Try. «Da en av ’Big Brother’-deltagerne onanerte foran kamera i 1999, ble det nesten umulig å få annonsører til programmet», sukket Trond Blindheim, rektor (!) ved Oslo Markedshøyskole. Ja, når man ikke en gang vil gi økonomisk støtte til en godt utført onani på fjernsynet, ser det vel mørkt ut for ytringsfriheten? Slike visjonære varsler vil nok bli mottatt med takk i mediemarkedet.

Det er opplagt dypere kulturelle drivkrefter som skjuler seg under den vellykkede fusjonen mellom ytringsterrorens heroikere og markedskreftene i mediekapitalismen. Siden generasjonsopprøret på 60-tallet, har grunnstemningen i samfunnet dreid seg om opprørets og motstandens dannelse. Dagens politiske klima er radikalt i den forstand at alle ønsker å være individualister, kritikere og opposisjonelle. Både identitet og selvrespekt er knyttet til det å stille utfordrende spørsmål ved makt og autoriteter.

Med tradisjonelle normer på vikende front, autoritetene i grøfta, og en ny relativisme i de akademiske disiplinene, ble det fritt fram for åpenlys materialisme og en selvrealiseringsbølge av tsunamiske dimensjoner. Den «radikale» grenseløsheten ble plantet i ryggmargen på den urbane middelklassen som omsatte sin nye dannelse i massemedienes liksom-moralske sensasjonsspråk. Det handlet om personlig frihet paret med fordomsfullt toleransepreik. «Venstresiden» forkynte på det kulturelle området det som nyliberalistene prediket i den økonomiske politikken. Grenseløs toleranse og markedsstyring ble kulturens grunnpilarer i gavnet, til tross for et uttalt fiendskap i den politiske sjargongen. Krumtappen i denne grunnleggende samhørigheten ble «ytringsfrihet».

I mediesamfunnet er ytringsfriheten en eksklusiv rett til å dramatisere virkeligheten etter ratingprinsippet. Den offentlige «ethos» blir bare et subtilt skalkeskjul for kommersielle hensikter. Dermed må ytringsfriheten gjennomgå en «extreme makeover» og bli en del av det den er ment å skulle bekjempe. For når Tidsånden erobrer begrepene er det alltid fare på ferde. Da kan plutselig makt bli dyd, og «provokasjon» kan bli den høyeste dannelse (med kjendisstatus som frynsegode).

Men en virkelig opposisjonell vil selvfølgelig aldri bli middelklassens enfant terrible, journalistenes yndling, eller fjortisenes rølpehelt.

Derfor, stå på tante Signe! Du vil nok aldri få Fritt Ords Ytringsfrihetspris (som er reservert for mer «dannede» personasjer), men det er likevel du som virkeliggjør ytringsfriheten!