Samme dag som statsministeren sto i Stortinget og forsvarte sine uttalelser om «Ways of Seeing», fikk Kulturrådet inn et spørsmål fra tidsskriftet Minerva om et annet teaterstykke. Forestillingen «Døden kommer ikke med ljå» har fått tilskudd gjennom to ulike ordninger under Kulturrådet, og tar opp temaet økoterrorisme – altså viljen til å begå terrorhandlinger i miljøets navn.

Oppsetningen har ennå ikke hatt premiere, men Minerva hadde funnet en setning i stykkets egenomtale som journalisten mente kunne oppfattes som en støtte og oppfordring til økoterrorisme. De ville vite om Kulturrådet hadde vurdert lovligheten av stykket da vi fattet vår beslutning.

Det blir stadig mer krevende å sette opp politisk teater, også i vestlige, demokratiske land. Det gjelder ikke bare i Norge. Rapporten «The State of Artistic Freedom 2019» fra organisasjonen Freemuse viser at det er en økning i antall angrep på den kunstneriske friheten. Rapporten analyserer situasjonen for kunstfeltet i 80 land over hele verden, og land som England, Tyskland og Spania skiller seg negativt ut. Norge er ennå ikke med i dette tvilsomme selskapet, og jeg tror og håper at det fortsetter slik.

Angrepene på kunsten innebærer ikke nødvendigvis en formell svekkelse av ytringsfriheten. Det finnes flere måter å plage kunstnere på. I mange land vil makthaverne være tjent med at det blir stadig mer ubehagelig å drive med politisk motivert kunst, selv om det ikke nødvendigvis rammes av lovverket. Det er en tendens vi må motvirke.

I Norge er friheten til å ytre seg ikke truet. «Ways of Seeing» har fått tilskudd av Kulturrådet, og det er verdt å merke seg at rettsvesenet faktisk hindret politiet i å utføre den ransakingen av kunstnernes hjem som de ønsket. Ingen medlemmer av regjeringen har foreslått at teaterstykket burde blitt fratatt sitt tilskudd, og i etterkant har tre av de aktuelle kunstnerne fått innvilget statlige kunstnerstipend, som svar på søknader de la inn lenge før det omstridte stykket i det hele tatt hadde hatt premiere. Langt på vei kan man si at systemet vårt fungerer.

«Ways of Seeing» settes opp på nytt

Jeg er mer bekymret for viljen til å ytre seg. Selv om ytringsfriheten juridisk sett er intakt, så krever vi mye av kunstnerne våre dersom prisen for den politiske kunsten er et vedvarende press fra både påtalemyndighet, politikere og media, og stadige drypp med beskjed om at det riktignok er lovlig å utøve denne typen kunst, men du skal vite at det blir bråk hvis du gjør det. Det kan uthule de fleste former for politisk engasjement.

For denne debatten handler først og fremst om politikk. «Ways of Seeing» handler om innvandringspolitikk. «Døden kommer ikke med ljå» handler om miljøpolitikk. Uten å ha sett noen av stykkene går jeg ut fra at de begge formidler budskap som det går an å være uenig i. Men vi er på ville veier hvis vi møter politisk uenighet med å finkjemme det frie kunst- og kulturlivet på jakt etter noe vi kan melde til politiet.

Uansett hva man måtte mene om forestillingen, er det klart at kunstnerne bak «Ways of Seeing» har utvist stort mot, og tatt stor risiko, i sitt kunstneriske arbeid. Det er akkurat denne typen handlinger ytringsfriheten er ment å beskytte. Det er ikke statsråder eller maktmennesker med venner i kommunikasjonsbransjen som trenger den mest. Så når vi ser enkeltpolitikere som ønsker å begrense den kunstneriske friheten, skal vi merke oss at de er i dundrende mindretall, ofte også i sitt eget parti. Det er fordi ytringsfriheten er fundamental i et demokratisk samfunn som Norge. Ytringsfriheten legger grunnlaget for all debatt, også debatt om ytringsfriheten selv.

I egenomtalen til «Døden kommer ikke med ljå» beskrives det hvordan sinnet og sorgen over klima- og miljøødeleggelsene «blir så stor at terror kan virke som eneste mulighet for noen». Det var denne teksten Minerva-journalisten mente kunne leses som oppfordring til terror. Etter mitt syn er teksten helt uproblematisk. Det må åpenbart være lov å sette opp et teaterstykke om dette teamet, og da må det også være lov å lage en egenomtale som forteller hva stykket handler om.

Waras samboer mistenkt i alle trusselsakene

Men så er det heller ikke lovverket som er poenget her. Poenget er at når politiske teaterstykker møtes med mistenkeliggjøring og skjulte trusler, blir det stadig mer krevende for utøvende kunstnere å delta i debatten. Da blir det tydelig for meg at vi trenger mer politisk kunst, ikke mindre. Så får vi tåle den kritiske debatten, enten den kommer i form av kronikker eller politianmeldelser.

PS: Også Minerva har fått tilskudd fra Kulturrådet. De, i likhet med alle andre som utfordrer, provoserer og engasjerer oss i det norske kulturlivet, er velkomne til å søke igjen.