Zapatismen - et kunnskapsprosjekt

«Mens den marxistiske tradisjonen har fokusert på imperialisme og dominans, altså det man kjemper mot, legger indianerne med begrepet verdighet mer vekt på det de strir for å oppnå.»

Zapatismen er en politisk bevegelse i Chiapas, Mexico, og er oppkalt etter den legendariske frigjøringshelten fra den mexicanske revolusjon, Emiliano Zapata. Bevegelsen ble opprinnelig startet av en liten gruppe på seks personer, tre ladinos (spansktalende meksikanere av spansk eller blandet avstamning) og tre indianere. En av de seks er den etter hvert verdenskjente subcomandante Marcos. I begynnelsen var denne gruppen tradisjonelle marxist-leninistiske revolusjonære. De slo seg ned blant urbefolkningen i Lacandon-jungelen i 1983. # Etter over ti år i jungelen, viste bevegelsen seg offentlig for første gang 1. januar 1994. Da okkuperte tusener av Maya-indianere San Cristsbal og seks andre byer med sitt berømte Ya Basta! («nå er det nok»). Møtet med realitetene i jungelen gjorde at de seks måtte legge til side de fleste av sine tidligere ideer, og sammen med indianerne i jungelen har de utviklet helt nye teorier og en helt ny praksis. Zapatistenes aksjoner er fulle av humor, poesi, fortellinger, ja til og med dans. De står for en politikk for hele det sosiale livet, for mennesker der de er. En ting som imidlertid kan virke underlig, er at zapatistene nesten alltid lar seg avbilde med våpen. Det spilles her på en mexicansk billedtradisjon, der de mest berømte bilder av helten Emiliano Zapata nettopp fremstiller ham utstyrt med gevær og patronbelter. Selv sier zapatistene at de ikke er noen hær, men et samfunn som er nødt til å være bevæpnet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I sin presentasjon av seg selv legger bevegelsen vekt på at de ikke arbeider mot et på forhånd fastlagt mål, men mot et mål som skapes underveis, gjennom demokratiske prosesser der midlene er viktigere enn målet. Indianerne kaller dette preguntando caminamos («vi spør mens vi går»). Alle ledere kan kalles tilbake hvis de ikke utfører sine verv på en måte landsbybefolkningen godtar. Dette prinsippet kalles mandar obedeciendo («å adlyde mens man styrer»). De demokratiske prosedyrene bygger på en nedarvet praksis med landsbyråd. Det nye er at kvinnene har fått både stemmerett og ledende roller, og at også barn fra og med 12 år har tale- og stemmerett. Zapatistene har på denne måten utviklet en praksis der den indianske befolkningens tradisjonelle landsbyliv transformeres til en ny type sosialt fellesskap, kjennetegnet ved demokratiske overlegninger.

I landsbyrådene legges det stor vekt på direkte demokrati og konsensus. Man kan undre seg over hva som skjer når de ikke greier å komme frem til enighet. Er det mulig å leve videre i landsbyen som nedstemt mindretall? Det er vanskelig å besvare dette spørsmålet. Mexicanske aviser har stadig reportasjer om ekszapatister som skal ha søkt beskyttelse etter at de har rømt fra de zapatistiske områdene, men det er uklart om flukten skyldes intern uenighet, eller om de er slitne av de stadige konfliktene med myndighetene.

Det mest bemerkelsesverdige i zapatistenes egenfremstilling er de samlende politiske begreper de møysommelig har kommet frem til gjennom sine demokratiske overlegninger: rettferdighet, frihet, demokrati, sannhet, alvor, integritet og verdighet. Disse forslitte ordene får ny mening når de kommer fra hverdagslivets strev. Det viktigste av dem alle er dignidad («verdighet»). Mens den marxistiske tradisjonen har fokusert på imperialisme og dominans, altså det man kjempet mot, legger indianerne med begrepet verdighet mer vekt på det de strir for å oppnå.

Det finnes ikke bare én form for verdighet, men mange, sier zapatistene. For dem betyr verdighet også en motstand mot utenverdenens klassifikasjoner av dem selv og deres bevegelse. Det er spesielt interessant at de ikke legger vekt på begreper som etnisitet og urbefolkning, og de grenser mot andre grupper som slike begreper innebærer. De benekter ikke at de er Maya-indianere og urfolk, tvert imot, disse identitetene uttrykkes og fremvises, men det er like viktig å overskride dem. Zapatistene vil gjerne se seg selv som del av en større strid, sammen med alle dem som lider og ydmykes på grunn av nyliberalisme og kapitalens globalisering. De ser seg selv som en del av verdens fattige arbeidere, mer enn bare som indianere.

Zapatistene har gjort mye for å nå ut over Chiapas og Mexico. De inviterer blant annet observatører til å være til stede i landsbyene, og har organisert nasjonale og interkontinentale møter. For eksempel tok en million mennesker over hele Mexico del i rådslagninger i 1995, og tre tusen mennesker fra 43 forskjellige land var til stede på det store interkontinentale møtet de organiserte i 1996. Men fremfor alt har zapatistene vært aktive på Internett. Aktivitetene på Internett har gjort mye for å gjøre forholdene i Chiapas kjent, og for å skape allianser til bevegelser andre steder.

Det begrepet Marcos bruker for å beskrive likheter på tvers av forskjeller mellom verdens fattige som strever for å bevare sin verdighet, er resonans. Mellom mennesker som står i ulike former for strid kan det oppstå fellesskap på tvers når et ekko når ut, når noen oppdager at de er på samme bølgelengde. Å «spørre mens man går» innebærer hele tiden å fundere på hvordan ulike strider for å oppnå verdighet kan bindes sammen. Denne ambisjonen kommer godt til uttrykk i følgende berømte svar fra Marcos. Som de andre zapatistene skjuler han alltid sitt ansikt i offentlige sammenhenger, og får derfor ofte spørsmål om hvem han egentlig er. En gang svarte han på denne måten:

«Marcos er homofil i San Francisco, sort i Sør-Afrika, asiat i Europa, en chicano i San Isidro, en palestiner i Israel, en maya i San Cristsbals gater, et gjengmedlem i Neza, en rockemusiker på universitetsområdet, en jøde i Tyskland, en ombudsmann i Forsvarsdepartementet, en feminist i et politisk parti, en kommunist etter at den kalde krigen er slutt, en fange i Cintalapa, en pasifist i Bosnia, en Mapuche i Andes, (...) en kunstner uten galleri og kunstverker, en husmor i et hvilket som helst nabolag hvor som helst i Mexico en lørdagskveld, en geriljasoldat i Mexico ved slutten av det tjuende århundre, (...) en sexist i den feministiske bevegelsen, en kvinne alene på en undergrunnsstasjon klokken ti om kvelden, en pensjonist på storbyens torg, en småbruker uten jord, en redaktør av en undergrunnsavis, en arbeidsledig arbeider, en lege uten kontor, en ikke-konform student, en motstander av neoliberalismen, en forfatter uten bøker og lesere, og en zapatist i det sydøstlige Mexico. Med andre ord, Marcos er et menneske i denne verden. Marcos er hver ikke-tolererte, undertrykte, utbyttede minoritet som sier {lsquo}nå er det nok!'»

Etter at den mexicanske hæren gikk inn i zapatistenes områder i februar 1995, demonstrerte tusenvis av mennesker i Mexico by mens de ropte høyt i gatene: «Vi er alle Marcos», «Vi er alle zapatister».

Zapatismen er ikke bare en politisk bevegelse, men også et kunnskapsprosjekt. Selv om bevegelsen har oppstått under ekstreme forhold, inneholder den mange momenter av mer allmenn interesse. Et av dem er at for å kunne bygge kunnskap som har en viss mulighet for å bli anvendt, må de som skal bruke den, være med på kunnskapsbyggingsprosessen, og denne prosessen må nødvendigvis ta lang tid. Zapatistenes fantasifulle overskridelser av politikkens tradisjonelle sjangere, basert på en nærhet til det levde livet, burde også kunne inspirere noen hver til å utvide sitt repertoar. Men først og fremst viser denne bevegelsen hvor viktig det er å kunne se verden fra hverdagsstrevets perspektiv. Politikere, forskere, helsepersonell, saksbehandlere og andre myndighetspersoner behøver ikke nye og bastante kategorier å putte mennesker inn i, eller nye etiketter å stemple dem med. Akkurat som de seks personene som opprinnelig startet den zapatistiske bevegelsen må de først og fremst lære å lytte.